Vil hunden din være sjefen?

Vi snakker med veldig mange hundeeiere hver uke. De aller fleste er veldig fornøyde og har, eller er på god vei til å få det hundeholdet de ønsker seg. Men det er også noen som sliter.

Det kan være valper som biter, ukonsentrerte unghunder eller voksne hunder som har utviklet sterke meninger om et eller annet.

Noen av disse hundeeierne forklarer hundens uønskede adferd med at den forsøker å være sjefen. Eller at den klatrer på rangstigen, at den dominerer dem eller noe i den retningen.

Logikken i tankegangen blir omtrent som dette

Du må være hundens flokkleder, ellers vil hunden forsøke å ta over lederskapet. Dette er sant fordi:

1. Hunden stammer fra ulven

2. Ulver lever i klart definerte dominanshierarkier

3. Hunder lever i flokker på akkurat samme måte som ulver

4. Hunder ser på familien som flokken sin og skiller ikke på mennesker og hunder

Med bakgrunn i disse fire utsagnene over kan vi dermed trekke den logiske slutningen at hunden forventer at du skal være dens flokkleder. Hvis ikke vil den bli utrygg eller i verste fall kan den begynne å utøve dominans overfor deg og forsøke å bli din leder.

For mange høres dette logisk ut, og det har vært en argumentasjonsrekke det har vært svært lett for hundeinstruktører å overbevise hundeeiere om. Men når vi går litt grundigere til verks ser vi at det kun er et av utsagnene over som er sanne, og det er det første. Hunden stammer fra ulven. Det er helt riktig, og vi kan vi kan lære mye om hunder ved å studere ulvens adferd og levesett. Men påstand nummer 2, 3 og 4 er direkte feil. Ulver lever ikke i klart definerte dominanshierarkier, de lever i familiegrupper som har en dynamisk og kompleks struktur. Hunder lever ikke i grupper på samme måte som ulver. Ser man på villhunder kan de leve sammen på utallige måter, men det er minst like vanlig at de lever alene uten noen form for gruppetilhørighet. Og nyere forskning viser at hunder skiller på hunder og mennesker. Hunder både ser på og kommuniserer annerledes med mennesker enn det de gjør overfor andre hunder.

Det finnes med andre ord ingen logikk som tilsier at hunder har et iboende ønske om å klatre forbi familiemedlemmer på rangstigen. Men det er likevel overraskende mange som tenker sånn, og vi tenkte vi skulle se litt nærmere på hvor disse idéene kommer fra.

Leser du hundebøker som er skrevet før 1970 finner du svært lite eller ingenting om dette fenomenet. Det betyr at hundefolk ikke alltid har tenkt i disse baner, så la oss se bakover i tid for å se hvor disse tankene om rang og lederskap i hundetreningen kommer fra.

Historien

1920 – Thorleif Schelderup-Ebbe besriver hakkeorden hos høns

Schelderup-Ebbe var en norsk zoolog, og i 1921 utga han en vitenskaplig publikasjon om adferd hos høner. Han hadde observert at i en hønsegård var det slik at noen høner ble utsatt for aggresjon av de fleste andre hønene, mens andre høner nesten ikke ble utsatt for aggresjon i det hele tatt. Når han studerte det nøyere så han et klart system hvor det var én høne som kunne hakke på alle de andre, men det var ingen som hakket på henne. Hun er med andre ord øverst på rangstigen, eller alfa-høna om du vil. En annen høne hakker på alle de andre, bortsett fra alfa-høna. Hun er nummer to på rangstigen. Nr tre hakker på alle de andre bortsett fra nr 1 og 2 osv. Helt nederst i dette systemet har vi en stakkar som ikke hakker på noen, men som blir hakket på av alle de andre. Dette er den såkalte “hakkekyllingen”.

Schelderup-Ebbes arbeid var godt dokumentert, og forsøket lot seg lett reprodusere av andre forskere. Resultatene var entydige og begrepet “hakkeorden” ble tatt inn i varmen i de vitenskaplige kretser. Teorien hans fikk bred oppmerksomhet på tvers av en rekke fagområder, og selv i dag blir hans teori sitert i publikasjoner om psykologi, sosiologi og antropologi.

1930 – Ulveforskeren Rudolf Schenkel observerer hakkeorden hos ulver i fangenskap

Schenkel var en av sin tids fremste ulveforskere og han var meget inspirert av Schelderup-Ebbes arbeid med høner. Utover 30 tallet gjorde han vitenskaplige studier av ulvene i dyreparken i Basel. Og, ikke helt overraskende kom han til samme konklusjon som Schelderup-Ebbe. Ulver lever i et klart definert hierarki tilsvarende hønenes hakkeorden. Dette hierarkiet får etter hvert navnet rangstige, eller dominanshierarki.

1950 – Konrad Lorenz utgir flere populærvitenskaplige bøker om adferd, hunder og mennesker

Lorenz regnes av mange som det moderne adferdsfagets far, og er en meget anerkjent vitenskapsmann. Han mottok Nobelprisen i vitenskap i 1973 for sitt arbeid med å kartlegge dyrs instinkter. I tillegg til å utgi vitenskaplige publikasjoner, skrev Lorenz også flere populærvitenskaplige bøker. Noen av de mest kjente er “Man meets dog”, “On aggression” og “King Solomon’s ring”. Disse bøkene blir meget populære blant “vanlige folk”, og felles for dem alle er at de forklarer sosiale dyrs adferd ut i fra at de danner og lever i klart definerte dominanshierarkier.

1970 – David Mech publiserer et av sine store verk om ulver

David Mech regnes av de fleste som en av verdens aller fremste ulveforskere. Han har stor faglig tyngde og har gitt oss inngående kjennskap til ulvens adferd gjennom sine studier i flere tiår. I 1970 ble hans bok ”The Wolf: Ecology and Behavior of an Endangered Species” utgitt. Boka var en sammenfatning av den vitenskaplige kunnskapen man hadde om ulv, og inneholdt en rekke referanser til Schenkels arbeid og tanker om dominanshierarkier.

Vitenskapen forkaster idéen om at ulver lever i klart definerte dominanshierarkier

Man kan si mye om den vitenskaplige metoden, men dårlige teorier og feilaktige konklusjoner overlever sjelden veldig lenge. Forsøk etterprøves, teorier kritiseres og ny kunnskap utfordrer stadig eldre forskning. Slik gikk det også med teoriene om ulvers rangorden og klart definerte dominanshierarkier.

Det viste seg etter hvert at Schelderup-Ebbes hakkeorden er et fenomen som oppstår hos de aller fleste dyr som lever i fangenskap. Schenkels konklusjoner blir også sterkt kritisert fordi hans observasjoner av ulver kun gjelder ganske få individer som lever i fangenskap.

Zoologer, biologer og adferdsvitere tar et skritt tilbake. I sin søken etter bedre forklaringsmodeller viser det seg at ulveforskeren Adolph Murie allerede i 1944 hadde publisert en vitenskapelig studie av ville ulver i “The Wolves of Mount McKinley”. Murie beskrev ulveflokker som fredelige familiegrupper, og han hadde sett svært lite aggresjon og klart definerte dominanshierarkier. Vitenskapen snur, og innser at å studere dyr i fangskap sier veldig lite om hvordan de lever i det fri.

Allerede på slutten av 70-tallet uttaler Konrad Lorenz at alt han hadde sagt om hunder var galt. Dette får svært liten oppmerksomhet. David Mech gjør det også helt klart på 90-tallet at hans teorier om dominanshierarkier i viltlevende ulveflokker var helt feil.

(Du kan se David Mech utdype sitt syn på dette videoklippet fra YouTube)

Innenfor vitenskapen i dag betegnes ulveflokker som familiegrupper. Begrepet alfa-ulv eller flokkeleder brukes ikke lenger. Ulvens familegruppe består av en mor og en far, og deres unger. Etter hvert som ungene blir voksne, forlater de gruppa og forsøker å starte sin egen familie. De ligner i det hele tatt veldig på en vanlig menneskefamilie. Man finner søsken som leker, men som også krangler. Oppgaver og roller forandrer seg gjerne fra arena til arena, og det hele er svært dynamisk. Som hos mennesker ser man gjerne at ungene også kan irritere mor og far innimellom. Men det betyr ikke at noen av ungene ønsker å klatre i hierarkiet for å kaste ut far, slik at han kan gifte seg med mor…

Men hundetrenerne marsjerer videre

I hundetrenernes mer praktiske orienterte verden gjøres det svært få koblinger til de feilaktige konklusjonene om ulvens dominanshierakier før på 70- tallet. Frem til dette var hundetrening i svært liten grad basert på vitenskap, og metodene var sterkt preget av tvangsmetoder og straff. Utover 70-tallet begynner flere hundetrenere (og andre dyretrenere) å stille spørsmålstegn ved den utstrakte bruken av straff og tvang i hundetreningen. Det kan virke som om hundetrenere som baserte sin trening på straff og tvang trengte et faglig argument for å kunne fortsette å trene hunder som de alltid hadde gjort. Og her passet vitenskapens allerede utdaterte teorier om ulvers dominanshierarkier godt inn.

Det er et paradoks at mens vitenskapen tar sine første skritt for å søke ny kunnskap, starter hundetrenere for alvor å utvikle idéen om at du må være hundens flokkleder, at hunden må være nederst på rangstigen osv. Hunden må trenes med en fast hånd, den må jo utsettes for dette, ellers vil den forsøke å overta lederskapet og dominere deg.

Konklusjonen?

Idéen om at hunder har en iboende trang til å dominere mennesker er en konstruksjon som er basert på forklaringsmodeller som vitenskapen har forkastet for mange tiår siden. Det finnes ikke noe belegg for å si at hunder ser på oss mennesker som dens flokkmedlemmer og at den forsøker å klatre forbi oss på en rangstige. Det er direkte feil å forklare en hunds adferd med en slik modell. Det fører til at vi tillegger hunden egenskaper den ikke har, og at vi trekker feil slutninger når vi forsøker å forstå hvorfor en hund oppfører seg på en bestemt måte. Og når vår forståelse av hunden er forankret i en feilaktig modell, vil vi i verste fall ende opp med å behandle hunden både inkonsekvent og urettferdig. I arbeid med uønsket adferd vil det ende med at vi setter inn tiltak som kan virke direkte mot sin hensikt.

Men skal hunden bare få holde på som den vil da? Er det galt å sette noen grenser og korrigere hunden når den handler mot bedre vitende? Nei, hunder bør ikke få lov til å ture frem akkurat som de vil. Og det er ikke nødvendigvis galt å sette noen grenser i hundeholdet. Hvordan hunder bør “oppdras”, eller hva slags forhold du bør ha til bruk av grensesetting i treningen har ikke vært tema i denne artikkelen. Det kan finnes gode argumenter for å “ramme inn” enkelte hunder litt, eller å sette noen rettferdige grenser. Det finnes mange forskjellige måter å trene hund på, og det er ikke så lett å argumentere seg frem til at det ene alltid er så mye riktigere enn det andre.

Men det finnes ikke et eneste godt argument for å påstå at hunden forsøker å klatre forbi deg på rangstigen. Det er bare tull å si at hunden er stresset og utrygg fordi den mangler en leder. Det finnes ingen fornuft i å si at alt blir bedre i familien hvis bare hunden kjenner sin plass og forstår at den befinner seg nederst i hierarkiet. Det finnes andre, og mye bedre måter å forklare hundens adferd på.