Regelstyring

Hva gjør man med atferdsutfordringer?

Helse

I alle tilfeller hvor atferd plutselig endrer seg, eller man får en større endring i atferd som går over til å bli problematisk, så vil det alltid være lurt å ta kontakt med veterinnær. Hvis du opplever atferdsutfordringer, så er det viktig at du tar tak i situasjonen og håndterer det.

Ikke bare er det upraktisk å ikke ta tak i det, men det blir også veldig slitsomt for hunden din. Det er også en mulighet for at oppførselen du ser er symptomer som egentlig skyldes sykdom.

Undersøk alltid om det er underliggende medisinske årsaker til atferden, som f.eks skader, smerter, betennelser eller andre medisinske diagnoser. Smerte og ubehag, fører veldig ofte til atferdsendring - og glemmes av mange.

Differensialdiagnoser

En diffrensialdiagnose er bare et fancy ord for alle andre ting som kan forårsake likende atferdsmønster som en bestemt diagnose eller atferdsproblematikk.

Før man begynner behandling av atferd, uansett hva, og før man sette inn tiltak - så er det viktig å være sikker på at hunden er frisk og at den virkelig har den type problematferd eller diagnose man antar.

Derfor bør man sjekke at hunden er frisk (som nevnt, ved veterinærbesøk), og være sikker på at hunden faktisk har den diagnosen eller det atferdsproblemet man tror den har. Å stille diagnoser på hunder kan ofte være vanskelig, og ganske sammensatt. Atferd er komplisert, og ikke noe man skal ta lett på. Det handler om å finne kilden til problemet, også sette inn tiltak med hensyn til dette.

Det finnes selvsagt noen tiltak som vil være ganske generelle for problemstillinger som minner om hverandre, men om hunden jager mus og rotter når man er ute av huset, så er det ikke så rart at inventar blir ødelagt. Da er det ikke seperasjonsangst som er problemet, men musene og rottene! Første prioritet er å ta en veterinærundersøkelse og filme hunden alene hjemme.

Om du ikke vet hvordan du skal håndtere utfordringene, og ikke vet 100% sikkert hva som forårsaker atferden - oppsøk profesjonell hjelp!

Hvilke tiltak eller virkemidler har vi til disposisjon for å endre problematferd?

Det finnes ingen enkle, mystiske måter å endre atferd på. Atferdsendring eller atferdsmodifisering er en møysommelig prosess, noen ganger så møysommelig at det kan virke som om kuren er verre enn problemet. Mange har tilsynelatende en forventning om at det finnes noen enkle triks og grep som gjør at den problematiske atferden forsvinner. Et slik eksempel er den troen en ofte har på at atferdsproblemer skyldes lederskapsproblemer.

Alfateori og lederskap?!

Enkelte hundetrenere og gammel teori bygger på en tanke om at vi som mennsker skal "sette hunden på plass", være "alfa" og at lederskap er nøkkelen til å løse problematferd. Det er feil!

"Dominansteori" og "Alfahund"-tankegangen har sine røtte tilbake til 70-tallet og David Mech's bok ”The Wolf: Ecology and Behavior of an Endangered Species”. Teorien for dette har for lenge siden blitt tilbakevist, og i moderne litteratur om hundetrening vet vi at dette er totalt utdatert tangegods. Allerede på 70 og 80-tallet ble teoriene tilbakevist, og på 90-tallet gjorde forfatteren, David Mech, det selv klart at hans teorier om dominanshierarkier blant ulveflokker er helt feil.

Man har hatt en urelaistisk forventning og at etablering av "godt lederskap" skal gi en effekt som gjør at atferdsproblemene forsvinner. Slik er det ikke, selv om det i noen tilfeller av problematferd er nødvendig å lære hunden noen regler for hvordan de skal samhandle.

Denne utbredete troen på enkle løsninger er spesielt vanskelig å forstå, når vi vet fra psykologien at mennesker sliter med atferdsproblemer og psykiske problemer et helt liv. Dette på tross av at vi har psykologer, behandlingsapperater, at vi mennesker kommuniser veldig mye bedre enn vi gjør med hunder og at man i stor grad belager seg på medikamenter og institusjoner når man behandler mennesker! Atferdsmodifisering er vanskelig på folk, og det er ingen grunn til at det skal være lettere på hunder.

Det er viktig å ha i tankene at problematferden sannsynligvis synes hensiktsmessig for hunden. Ofte kan det være vanskelig å forstå, fordi det er så åpenbart for oss at alt ville vært så mye bedre hvis hunden valgte en annen løsning.

Hvis hunden opprettholder eller øker frekvensen av en atferd kan vi uten videre gå ut fra at atferden forsterkes; enten positivt ved at hunden oppnår et gode, eller negativt ved at den unngår et ubehag. Hunden har altså funnet en løsning som fungerer for den. Hvorfor den ikke prøvde en annen løsning i første omgang kan skyldes arv eller tidligere erfaringer. Den første løsningen hunden velger når den står overfor et problem kan bli styrende for hva den velger å gjøre i fremtiden.

I mange tilfeller vil hunden oppleve seg forsterket nesten uansett hva den gjør. Anta for eksempel at hunden vil hilse på en annen hund; den kan trekke i båndet, bjeffe, gå opp på to, kaste seg ut etter hunden – eieren fortsetter mot den andre hunden slik vi ofte gjør når vi går tur, eller den andre hunden kommer nærmere. Hunden blir forsterket (positivt) ved at den andre hunden kommer nærmere.

I en tilsvarende situasjon hvor hunden er redd og vil ha den andre hunden lenger bort blir det umiddelbare resultatet at den andre hunden kommer nærmere, men hvis den holder på en stund passerer den andre hunden og blir borte. I tillegg vil mange av de hundene en treffer, unnvike den hunden som bjeffer og er vill, og mange av eierne vil trekke hundene unna for å unngå at hundene kommer for nært. Uansett får hunden utelling – den andre hunden fjerner seg. Når vi setter i gang trening for å endre atferden er det viktig å vite at det er dette vi har i mot oss. Igjen er det viktig å huske at en atferd kan ha mer enn èn forsterker. Et treningsopplegg må både løse problemet med å hindre at hunden forsterkes for uønsket atferd, og finne og utvikle en atferd som vi finner mer hensiktsmessig.

Regelstyring og lydighetstrening

Forutsigbarhet er en viktig komponent for trygghet både for folk og dyr. For en hund er det er viktig poeng at man er konvekvent i hva som er lov, ikke lov og at friheter håndheves tydelig of forutsigbart. Det betyr at alle som omgås hunden skal ha felles og kosekvente rammer i hundens hverdag. Dette feiler ofte i familier og på grunn av ulike meninger om hundeoppdragelse - dessverre. En god del hundeeiere kan ha gevinst av å innføre noen faste rammer, struktur og tydelige kjøreregler/tiltak for hunden.

Om man er konsekvent, gjør dette livet tryggere for hunden enn situasjoner preget av tvetydighet og hyppige endringer. Skal en innføre regler for hunden, er det hensiktsmessig at dette er regler som regulerer tilgang til viktige ressurser, som mat, oppmerksomhet fra folk og dyr, frihet, liggeplass osv.

Dette løser to problemer; det ene er hundens eventuelle behov for større forutsigbarhet, det andre er at konflikter med hensyn til fordeling av goder avgjøres en gang for alle - på en rettferdig, etisk og positiv måte.

I forhold til problematferd er det også en stor fordel at hunden kjenner noen grunnleggende kommandoer, for eksempel innkallin, sitt eller ligg, bli, fri, slipp eller apport og eventuelt å gå bort fra noe. Jo lydigere hunden er på disse kommandoen, jo lettere vil den være å styre i problematiske situasjoner.

1. Gi hunden et lovlig utløp for atferden

Hvis atferden ikke er så alvorlig at den bør stoppes av hensyn til hunden eller omgivelsene kan det å gi hunden et visst utløp for atferden være en mulighet. Dette kan gjelde hunder som graver i hagen, hunder som tygger i stykker ting, eller hunder som vil ligge i møblene. La den grave i en del av hagen, for eksempel en lite innhengning, gi den noe lovlig å tygge på; leker eller tyggebein, og la den få en stol hvor det er tillatt å ligge. For noen eiere er dette en akseptabel løsning, for andre ikke.

2. Ekstinksjon eller utslokking

Når en atferd som tidligere har ført til en positiv konsekvens (enten fordi den medfører et velbehag, eller fordi den fjerner et ubehag) ikke lenger fører til forsterkning vil atferden over tid avta i hyppighet og intensitet. I noen tilfeller hvor det som forsterker hundens atferd er kjent og mulig å fjerne kan dette være en måte å løse problemet på. Dette kan for eksempel være i de tilfeller hvor det er eierens oppmerksomhet som er den primære drivkraften for hundens atferd, som ved det som kalles oppmerksomhetssøkende atferd, eller når hunden hopper opp for å hilse. Som ved all ekstinksjon får en ofte en intensivering av atferden når en setter i gang ignorering. Dette er forbigående, men kan være vanskelig å håndtere. I noen tilfeller kan dette være det eneste tiltaket, men det er også et tiltak som kan være viktig å bruke i kombinasjon med andre tiltak. Det er alltid ønskelig, om ikke alltid mulig, å fjerne/hindre hunden i å oppnå forsterkning på den atferden vi vil ha bort.

3. Belønn (positiv forsterkning) den ønskede atferden

Første bud når vi vil endre hundens atferd er å definere hva vi vil den skal gjøre, i stedet for å fokusere på det vi ikke vil den skal gjøre. I denne sammenheng er klikkertrening en utmerket teknikk blant annet fordi den mer enn noe annet tvinger oss til å fokusere på ønsket atferd, og den avslører ikke sinnsstemningen til den som klikker. Når vi har definert hvilken atferd vi ønsker at hunden skal vise, må vi på en eller annen måte få hunden til å vise denne atferd, slik at vi kan belønne den og på den måten få den til å gjenta atferden. Ofte er det hensiktsmessig at dette er en atferd som er uforenelig med problematferden.

4. Fjern årsaken til problemet

I noen tilfeller er problemet så spesifikt at det lar seg gjøre å fjerne årsaken til problemet. Andre ganger er det å trene hunden til å takle situasjonen så arbeidskrevende at det er enklere å fjerne årsaken. Et eksempel på det første er hunder som bjeffer i bilen når de ser andre hunder. Legger en et teppe over buret til hunden, slik at den ikke kan se passerende hunder, kan problemet være løst. Dette er selvfølgelig ikke en løsning hvis det er andre grunner til at hunden bjeffer. Et eksempel på det andre kan være hunden som løper løs i hagen som ligger rett ved en trafikkert veg og bjeffer på alle som passerer. En kan enten trene hunden til å være stille når folk og dyr passerer, eller en kan begrense hunden til en del av hagen hvor den ikke ser vegen, eller holde den inne.

5. Motbetinging

Motbetinging går ut på å lære hunden en annen atferd som er mer behagelig når det stimuli som utløser problematferden presenteres. Hunden må først lære å utføre denne atferden under rolige omstendigheter, før den kan gjøre det i mer anstrengende situasjoner, hvor vanskelighetsgraden gradvis økes. Den atferden som trenes inn kan være å sitte rolig og avslappet, eller ligge rolig og avslappet.

6. Desensitisering

Desensitisering er en teknikk som går ut på å gjøre hunden mindre følsom for et stimuli ved gradvis å eksponerer dem for det stimuli som utløser atferd. I starten presenteres det aktuelle stimuli så svakt som mulig, og etter hvert øker styrken. Desensitisering brukes vanligvis i kombinasjon med motbetinging. Et eksempel på dette er å lære hunden å sitte rolig. Når den kan det, presenterer en gradvis det stimuli som utløser atferd. Det er viktig å gå så langsomt fram at hunden klarer å gjøre den atferden vi ønsker at den skal vise ( i dette tilfellet SITT, og vær rolig og avslappet). Ideelt sett bør hunden kunne sitte stille og rolig en lang stund, før en begynner å presenterer det utløsende stimuli.

7. Venne hunden til det stimuli den overreagerer på

I noen tilfeller kan problematferden være av en slik karakter at en kan venne hunden til det den reagere på. Med dette menes at man utsetter hunden for det den er redd og lar den selv erfare over tid at det verken er farlig eller spesielt hyggelig, det ved si at det faktisk er uten betydning. Eksempler på dette har vi ofte når valper er skeptisk til biltrafikk. De fleste hunder vennes seg til dette hvis de får litt tid på seg. Hvis hunden er redd spesifikke antrekk som hatt eller briller, kan eieren utstyre seg med det og gå med det inntil hunden ikke lenger har noen reaksjon på den aktuelle tingen. Dette er kanskje ikke det tiltaket en bruker mest, men det kan være nyttig å ha i tankene.

8. Negativ straff

Negativ straff vil si å fjerne et velbehag, og kan være et nyttig virkemiddel i arbeid med problematferd. Ofte er eierens tilstedeværelse et velbehag for hunden, og det at eieren fjerner seg kan brukes som en negativ straff (alternativt at hunden fjernes). For å bruke dette tiltaket må en sørge for at den negative straffen inntreffer som et resultat av at hunden viser problematferden. I noen tilfeller kan en tilføre et gode (før hunden viser problematferden) og deretter fjerne dette godet hvis hunden viser den uønskede atferden. Negativ straff har ikke de samme uheldige konsekvensene som positiv straff (hvor det påføres et ubehag), og bør derfor ikke overses som virkemiddel. Det som ofte er vanskelig i arbeidet med å fjerne visse typer problematferd er å hindre at hunden fortsatt forsterkes for den uønskede atferden. En måte å unngå dette på er å bruke negativ straff (fjerne et gode) når den viser atferden.