Hva gjør man med atferdsutfordringer?

I alle tilfeller hvor atferd plutselig endrer seg, eller man får en større endring i atferd som går over til å bli problematisk, så vil det alltid være lurt å ta kontakt med veterinær. Hvis du opplever atferdsutfordringer, så er det viktig at du tar tak i situasjonen og håndterer det.

Ikke bare er det upraktisk å ikke ta tak i det, men det blir også veldig slitsomt for hunden din. Det er også en mulighet for at oppførselen du ser er symptomer som egentlig skyldes sykdom.

Undersøk alltid om det er underliggende medisinske årsaker til atferden, som f.eks skader, smerter, betennelser eller andre medisinske diagnoser. Smerte og ubehag, fører veldig ofte til atferdsendring - og glemmes av mange.

Differensialdiagnoser

En diffrensialdiagnose er bare et fancy ord for alle andre ting som kan forårsake likende atferdsmønster som en bestemt diagnose eller atferdsproblematikk.

Før man begynner behandling av atferd, uansett hva, og før man sette inn tiltak - så er det viktig å være sikker på at hunden er frisk og at den virkelig har den type problematferd eller diagnose man antar.

Derfor bør man sjekke at hunden er frisk (som nevnt, ved veterinærbesøk), og være sikker på at hunden faktisk har den diagnosen eller det atferdsproblemet man tror den har. Å stille diagnoser på hunder kan ofte være vanskelig, og ganske sammensatt. Atferd er komplisert, og ikke noe man skal ta lett på. Det handler om å finne kilden til problemet, også sette inn tiltak med hensyn til dette.

Det finnes selvsagt noen tiltak som vil være ganske generelle for problemstillinger som minner om hverandre, men om hunden jager mus og rotter når man er ute av huset, så er det ikke så rart at inventar blir ødelagt. Da er det ikke seperasjonsangst som er problemet, men musene og rottene! Første prioritet er å ta en veterinærundersøkelse og filme hunden alene hjemme.

Om du ikke vet hvordan du skal håndtere utfordringene, og ikke vet 100% sikkert hva som forårsaker atferden - oppsøk profesjonell hjelp!

Hva er definisjonen på problematferd?

Blant hundetrenere, så er det ikke alltid lett å finne en konkret og enkel definisjon på problematferd. Også i litteratur og forskning er det noe varierende svar på dette, men det finnes noen tydelige "kjøreregler" man skal se på når man definerer slik problematferd.

I litteraturen, så er det spesielt to kategorier for atferd man skiller mellom (Overall 1997; Hallgren 2001):

1. Overdreven atferd

Dette består av normal hundeatferd, men i overdreven grad. Dette kan være hopping, overdreven bjeffing, tyggig og destruering, problemer knytt til å være alene, graving i hagen og likenende.

2. Unormal atferd

Denne typen atferd regnes som a-typisk hundeatferd, altså noe som ikke er normalt for hunder. Det kan være overdreven redsel, stereotyper og ulike former for aggressiv atferd uten forvarsel -eller eskalering.

Aggresjon - et atferdsproblem?

Det er et konsensus om at aggresjon ikke nødvendigvis er et atferdigproblem, fordi det er veldig avhengig av situasjonsen det vises i. Med dette kan man si at aggresjon kan vøre et problem i noen situasjoner, men i andre situasjoner er det ikke det. En hund som handler på averge, beskytter sin hundeeier eller angiper en overfallsmann blir som oftest ikke definert som en "problemhund", fordi den forhindrer skade. Men en hund som derimot angriper alt og alle, og ikke kan skiller mellom venner og fiendes anses som å ha et atferdsproblem.

Det er ikke atferden i seg selv som da er unormal, men evnen til å tilpasse og eksalere i forhold til situasjonen.
(Overall, 1997; Hallgren, 2001; Casey et al, 2014; Dubé et a,l 2020)

Frykt - som kilde til atferdsutfordringer

Frykt er ansett som den absolutt vanligste underliggende årsaken til atferdsutfordringer. Men likt som med aggressjon, så er fryktreaksjoner som et problem definert av situasjonen. Redsel er et grunnleggende instinkt for å overleve, men det er når hundene blir redd og vi som mennekser finner det upraktisk, at frykt defineres som et atferdsproblem.

Spesielt fryktaggresjon eller overdreven redsel i situasjoner som er hyppig i hundens omgivelser, blir sett på som et atferdsproblem. Her har man tradisjonelt i litteratur og forskning valgt å dele atferdsproblemer i tre ulike kategorier:

1. Gemyttproblemer

2. Atferdsproblemer

3. Trenings/lydighetsproblemer
   

Sistenevne kategori, kan egentlig ikke defineres som et atferdsproblem og har blitt tilbakevist i moderne littereatur. Det har sin natrurlige forklaring, fordi dette er det man oppfatter som hunder med manglende "oppdragelse" og som er ulydige - og i moderne hundetrening vet vi at dette har sin årsak i at vi som hundeeiere ikke har gjort jobben vår godt nok. De to andre kategoriene, derimot, omfatter hunder som utviser såkalt unormal atferd, eller har en problematisk reasjon i det man anser som normal sosial omgang.

Så hva er egnetlig normal - og unormal atferd?

Å vite hva som er normal eller unormal atferd er vanskelig - og veldig komplekst. Det er ikke slik at "unormal" atferd berettiger avliving. Men unormal atferd, når vi snakker om hundeatferd og atferdsmodifikasjon, defineres som; atferd som er ute av proposjoner, eller som oppstår i situasjoner hvor den er upassende.

Det er derfor slik at de fleste vanlige atferdsproblemer er situasjonsavhengig, fordi man i teorien kan eliminere det ved situasjonen som får fram den problematiske atferden hos hunden - og på den måten aldri se problemet igjen. Problemet oppstår når man ikke har mulighet til å endre eller fjerne de utløsene elementene av situasjonen!

Det er som oftest hundens eier som definerer et atferdsproblem. Men det kan også være slik at det er omgivelsen, ikke eieren, som opplever et atferdsproblem hos hunden.

Et eksempel på dette kan være forbudet mot "farlige hunder", hvor det primært er samfunnet, ikke hundenes eiere som opplever fare for et atferdsproblem. Det kan også være slik at instruktører og andre kan oppdage tidlige tegn på at et atferdsproblem er under utvikling. I mange tilfeller vil det i så fall være riktig å gjøre hundeeieren oppmerksom på dette slik at en eventuelt kan sette i gang forebygging. En skal imidlertid passe seg for å definere problemer for andre. For eksempel vil noen hundeeiere oppleve det som et betydelig atferdsproblem at hunden knurrer i matfatet, mens andre bare trekker på skuldrene og lar hunden spise i fred.

Ulike hundeeiere har ulike forventninger til hunden og hundeholdet, og dette må tas hensyn til når en definerer problematferd. Samtidig er det viktig å ha klart for øyet at hunder er hunder, og at det i visse tilfeller kan stilles forventninger til hunder som kan tenkes å gå utover hundens velferd, ikke være naturlig for hunden eller som det er vanskelig for en hund å innfri.

Selyes stressmodell

Ifølge Selyes stressmodell GAS (General Adaptation Syndrome, 1936), går kroppen gjennom tre faser i reaksjon på stress:

1. Den første, alarmfasen, er en kort periode med aktivering for å hanskes med den stressende hendelsen («fight or flight»).

2. I neste fase, motstand eller tilpasning, inntar kroppen en viss grad av aktivering for å tåle langvarig stress. Hvis dette pågår over lang tid uten mulighet til god hvile, har dette negative følger – man føler seg blant annet sliten, konsentrasjonen blir svekket, og opplevelse av livskvalitet blir redusert.

3. I tredje fase, utmattelse, er ressursene oppbrukt, og utmattelse, sykdom og i verste fall kollaps inntrer.

Hva gjør man med stress?

Hundetrening generelt, og atferdsmodifisiering er to vidt forskjellige ting. Så der man generelt kan jobbe med å trene inn en øvelse (viljestyrt respons), så kan ikke dette nødvendigvis gjøres med atferdsproblemer.

I atferdsmodifisering og arbeid med stress (som er grunnlaget til atferdtproblemer i det aller, aller fleste tilfeller), så gjelder disse tre følgende kjørereglene - rent overordnet:

1. Fjern hunden fra / skap avstand til det som skaper stress.

2. Gi hunden trøst, hvis den søker det. Vær en trygg og støttende venn.

3. Aldri straff en stresset hund. F.eks. rykking i båndet, å si hardt nei. Det vil kun øke stresset, og er en sikker vei til frykt og aggresjon.

Er problemet selve atferden:

Ja da kan vi trene som vi vanligvis ville trent en hund. Vi belønner rett atferd, og ignorerer eller forhindrer "feil" atferd. Dette er det vi tradisjonelt kaller trening og oppdragelse.

Er problemet de bakenforliggende følelsene:

Da har vi et atferdsproblem som følge av stress og følelser (ikke-viljestyrt). Da bruker vi systematisk desentivisering og/eller motbetinging. Dette kaller vi i motsetning til trening for behandling og terapi.

Andre ting som forårsaker "problematferd"

Å eie en hund med utfordrende atferd er veldig krevende. Spesielt når det er utbredt at man blir møtt med tanker om at det skyldes manglende "lederskap". Dette med lederskap er helt feil! Det kan du lese mer om her, her, her og her. I tillegg til i litteraturen i listen nedenfor.

Og om man skal drive med atferdsmodifisering er dette tidskrevende, møysommelig og veldig sammensatt. De som eier slike hunder skal ikke ha dårlig samvittighet for noe de i stor grad ikke er skyldig i. Men for all del, ta tak i det og oppsøk hjelp.

Om hundeiere møtes med at de har gjort noe feil i oppdragelsen, eller er dårligere ledere, så er det ikke rart at de blir rådløse, gir opp og at problemene kanskje ikke blir bedre.

I tillegg kommer forklaringer som at hunden utagerer fordi eieren strammer båndet når de vanskelige situasjonene oppstår. I denne sammenheng er det viktig å skille mellom utløsende og opprettholdende stimuli.

Det kan være mange årsaker til at en hund utagerer, både mot folk og andre hunder. Mennesker og hunder kan være den utløsende stimulien, men det kan finnes en rekke andre stimuli som kommer utenifra, og det er det vi kaller opprettholdende stimuli.

Det at hundeeierestrammer båndet når de møter det hunden reagerer på kan fort bli en av flere opprettholdende stimuli, men det er vanskelig, om ikke direkte uansvarlig å ikke være føre var når en stor hund kaster seg ut etter noe. En av våre fremste forpliktelser som hundeeiere er at andre ikke blir skadelidende.

Vi kan ofte (men ikke alltid) identifisere grunnen(e) til hundens problematferd. Hvorfor så mange hunder utvikler problemer, er veldig usikkert. Manglende forebygging når hundene er i sosialiseringsperioden (8-14ukers alder) kan i noen tilfeller være årsaken, men dette langt fra den eneste forklaringen.

Manglende miljøtrening hos oppdretter er trolig en annen årsak, da tidlig miljøtrening er viktig for at hundene skal utvikle en normal stressrespons.

En del studier viser at genetikk og avl trolig har en del å si, og man kan se en sammenheng mellom genetisk disponert seperasjonsangst og annen generell frykt - da spesielt for høye lyder (lydvarhet).

Andre vanlige forklaringer, som til dels er innenfor hundeeiers kontroll, er store livsendringer. Det finnes også tilfeller av klassisk betinging, slik at hunden forbinder situasjoner og pplevelser med noe negativt.