Sosialisering - Ikke medfødt, men sosial læring.

Vi vet at hunder av natur er svært sosiale, og at dette er en dyreart som har bedre forutsetninger for å leve sammen med mennesker enn mange andre arter. Hunder er generelt veldig tilpasningsdyktige, og kan tilpasse seg livet i grupper, alene eller tilpasse seg andre arter. De kan kommunisere og samhandle med andre individer.

Men det er bare halve sannheten. Hunder er nemlig ikke født sånn, men blir sånn som følge av gener, miljø og omgivelsene.

Sosial atferd er noe som må læres, og der spiller vi mennesker en sentral rolle i hundenes liv, siden det er vi som fungerer som ledestjerner og i stor grad kontrollerer hva de får lov til, hundenes ressurser og omgivelser.

Dette gjelder spesielt i sosialiseringsperioden.

Sosialiseringsperioden

Etterhvert som vi har lært mer om hunders atferd, hvordan de lærer og hvordan de interagerer med verden, så vet vi nå at den såkalte sosialiseringsperioden er viktig for hunders utvikling.

Denne perioden starter så snart sanseintrykkene til hunden er utviklet, rundt 3-ukers alder, og tar slutt ved 12-14ukers alder. Tidsrommet vil variere på individsnivå, mellom raser og linjer - men denne tidshorisonten er fin som en generell regel.

I denne perioden er det to instinkter og motivasjoner som er styrende for hunden:

1. Ønsket om å utforske - eventyrlysten og nysgjerrigheten.

2. Frykten for det ukjente.

Dette er jo to litt motstridene faktorer i sosialisering.

I starten av valpens liv, så vil jo alt være ukjent. Men det som er bra, og som vi kan bruke i arbeidet med sosialisering og miljøtrening, er at valpene i denne perioden er mer nysgjerrig enn redd (3-14 uke). Dette betyr at den ofte tør å undersøke og utforske fremmede individ, objekter, lydser og situasjoner i større grad enn senere i livet. Dette er en veldig kul egenskap hunder har utviklet over mange, mange tusen år - som betyr at de kan blir kjent med omgivelsene sine før frykten og overlevelsesinnstinktet trår til.

Senere, og spesielt fra 5 ukers alder, blir valpene mer tilbakeholdne og skeptisk til alt som er fremmed. Sosialiseringsperioden er altså over når de blir mer usikker eller skremt, enn nysgjerrig, når det møter noe ukjent.

I sosialiseringperioden er derfor valper svært mottakelig for stimuli, intrykk og nye situasjoner. Den har disse ukene til å lære hvordan verden fungerer, hva som er farlig og hva som er positivt.

Dette er også den mest betydningsfulle perioden for læring av sosial atferd. Den lærer å gjenkjenne, knytte sosiale bånd og kommunisere med andre levende vesener.

Valpen blir i denne perioden sosialisert.

Sosialisering

Helt fra valper blir født, så vil omgivelsene, miljøet og inntrykkene påvirke hvordan atferden deres senere blir. Men det er først når sansene er utviklet ved 3 ukers alder at sosialisering kan skje. Dette er fordi hundene ikke han sanse skikkelig, og dermed ikke kan lære hva som er farlig og ikke før dette.

I starten lærer valpene gjennom interaksjon med søskenflokken og mor, og på veldig kort tid er normal grunnleggende atferd på plass. Og da forstår valpen også at den er en hund.

Dette er også årsaken til at valper ikke skal tas vekk fra mor og kullet sitt før de er rundt 8 uker. Nettopp fordi valpen er avhengig av morsmelk, og grunnleggende sosial læring fram til dette. Etter at valpene slutter å drikke morsmelk (rundt 7-8 ukers alder), så vil mor tilbringe mer tid vekke fra valpene og de lærer seg gradvis å klare seg på egenhånd.

Siden det skjer så enormt mye i valpestadiet, ikke ulikt som mellom nyfødte barn og mor, så er det vittig at mennskelig kontakt også starter så tidlig som mulig. Helt fra valper er nyfødte, så trenger de å blir vant til å bli håndtert av mennesker og bli trygg på oss. Om ikke, så vil valpen alltid være redd og skeptisk til mennesker.

Ansvaret som hvilker på oppdretter er derfor veldig stort, og noe som ikke skal undervurderes. Hvordan oppdretter samhandler med valpene, og hvordan de går fram med sosialisering og miljøtilvenning i valpestadet spiller en veldig, veldig stor rolle i hvordan hundene blir senre. Gode oppdrettere er fullstendig klar over dette.

50% av sosialiseringen foregår hos oppdretter og 50% i nytt hjem - og resten av hundens liv.

Det førende rådet, og reglene i de fleste land, er at valper leveres fra oppdretter først når de er 8 uker gamle. Det er dette vi vet fra forskning at gir mest mening, og det er det som er mest fornuftig med tanker på hundens utvikling.

Derfor kan vi si at omtrent 50% av sosialiseringsperioden foregår hos oppdretter, og 50% i det nye hjemmet til valpen. Men man skal aldri glemme at sosial læring foregår i hele hundens liv, enten vi aktivt deltar eller ikke.

Man skal aldri hente valper før de er 8 uker gamle, fordi de vil mangle grunnleggende sosiale antenner og evne til å kommunisere med andre individ og hunder. Om hunder tas fra mor og senere enn ved 12 ukers alder, så går de glipp av det viktigste vinduet for sosial læring og miljøtrening i sitt liv.

Hentes de før, vil de mangle grunnleggende evner til å kommunisere med andre hunder. Hentes de senere, går de glipp av videre sosialisering med mange ulike typer hunder og mennesker.

Valpene er avhengig av å lære hvordan de sosialt samhandler med andre hunder og mennesker, men de må også vil vant til en enorm mengde andre inntrukk. Alt fra lyder, klipping av klør, håndtering, situasjoner også videre...

De bør også møte andre arter, som de må forholde seg til senere i livet. Ja, faktisk, så bør de optimalt sett få oppleve ALT de skal forholde seg til i hverdagen og senere i livet FØR de er 12-14 uker gamle.

Ingen oppdretter vil kunne gjennomføre alt dette, så ansvaret hviler fullt og holdent på oss hundeeiere fra vi overtar hunden ved 8 ukers alder!

Ikke "eksponeringstvang" - men positive opplevelser og læring

Sosialisering er ikke ensbetydende med å eksponere valpen for hunder og mennesker. Sosialisering er en læringsprosess.

Akkurat som med miljøtrening, så handler sosialisering om gå gradvis fram og sørge for at hunden ikke blir redd eller får negative opplevelser. Det handler om å legge til rette for mange gode og trygge oppelvelser. Noe som betyr at vi aktivt må observere og tilrettelegge.

Om hunder skal lære seg et godt "språk" og gode kommunikasjon med andre hunder, individer og arter, så er det en essensiel forutsetning at hunden trives og ikke frykter i dette samværet! Vi vet at hunder oppsøker det som er positivt, og unngår ubehag. All sosialisering som oppleves positivt, vil gjøre at hunden blir mer komfortabel med dette og ønsker å oppleve det igjen.

Dette betyr også at det ikke er en god løsning å slippe hunder løs i en hunderpark, eller å la hunden din få springe bort å hilse på alt av naboer og hunder i borettslaget - uten å ha hverken samtykke eller være trygg på at de individene hunden møter vil gi hunden din en positiv opplevelse.

Det hele er nødt til å skje i kontrollerte former.

Observer og reflekter hele tiden. Er dette god sosialisering?

Frykt er sosialiseringens verste fiende

Når vi henter valpene er de godt inn i sosialiseringsperioden, og frykten for det ukjente har allerede begynt å melde seg. Det er også studier som tyder på at de går inn i en egen fryktperioden i tiden 8–10 uker.

Valpen vil dermed kanskje allerede være redd for fremmede individer, objekter og situasjoner. Spesielt hvis oppdretter har gjort en utilstrekkelig jobb.

Et sikkert tegn på frykt er at den trekker seg tilbake. La den gjøre det! Ikke fortsett å tving hunden inn i situasjonen, eller i hundegården om den ønsker å trekke seg unna. Ta den vekk fra situasjonen, og introduser den for situasjonen på en kontrollert måte.

Ta noen skritt tilbake selv, bokstavelig talt, og få valpen først og fremst til å assosiere nærværet av hunder og mennesker med noe positivt. Ved hjelp av godbiter, kos og lek. Valper er særdeles lærenemme i denne perioden, så det bør gå kort tid før den får positive assosiasjoner og tør å nærme seg såpass at interaksjoner kan skje.

Har vi med en fryktsom valp å gjøre, så er sosialiseringsjobben ekstra viktig. Det er nå vi har mulighet å snu denne trenden. Nå eller aldri. Skjermer vi den lille for det som skremmer den, blir den bare mer redd som voksen.

Overstimulering – for mye og for mange av det gode

Pass på så situasjonene ikke blir overveldende. Det vil stresse valpen, og den vil forbinde det hele med noe ubehagelig.

F.eks. er det en strålende idé å be absolutt alt man har av venner og familie på kaffe og kaker i denne perioden. Sørge for å få masse besøk. Bare ikke alle kommer samtidig.

Få heller besøk av to personer hver dag i ti dager enn tjue personer den ene dagen.

Det samme gjelder med hunder. Introduser heller én og én hund, enn en haug med hunder på en gang.

Skill mellom sosialisering og miljøtrening - tren det parallelt

Noen situasjoner kan virke som glimrende anledninger for sosialisering, før en tenker seg nærmere om.

Festivaler, byvandring, 17.mai feiring og nyttårsaften? Det virker kanskje som en gylden mulighet til å sosialisere og drive tilvenning?

Mest sannsynlig, så er det IKKE en god setting for det vi ønsker å oppnå. Det er veldig sannsynlig at dette blir for overveldene, og at det blir alt for mange inntrykk, mennsker og situasjoner å forholde seg til.

Faren ved dette er at valpen blir redd, eller at det blir alt for stresset. Og plutselig er den redd for mennesker, fyrverkere og alt annet som kan assosieres med den gitte situasjonen.

Vi skal selvfølgelig venne hunden til fest, fyrverkeri og mange mennesker. Og det vil jo den oppleve senere i livet også, men vi må gjøre det gradvis og under kontrollerte omstendigheter. Vil vil kunne regulere antall mennesker og intrykk. Som vi har påpekt allerede, så er sosialisering og miljtrening læring - og for å oppnå læring må hunden være i ritktig modus og mottakelig for læring, ikke overstimulert og over terskel. Det eneste vi oppnår med for mange intrykk på én gang, er såkalt "flooding", altså at vi oversvømmer hunden med inntrykk - som igjen kan skape en veldig stressende og ubehagelig opplevelse for hunden.

På nyttårsaften og 17.mai mangler vi denne kontrollen, og det hele blir et sjansespill.

Vi må skille mellom sosialisering og miljøtrening. Det er to prosesser som er avhengig av hverandre og må foregå paralellt, men isolert for hverandre. Vi må først venne hunden til miljøet, før vi introduserer sosialisering i det samme miljøet. Vi må også introdusere sosialisering i et trygt miljø, før vi forsøkere oss på sosialisering i et nytt miljø.

Du kan lese om miljøtrening her: Miljøtrening

Hvilke hunder skal vi sosialisere med?

Når man velger ut hunder som skal sosialisere med vår egen hund, er det spesielt noen ting som er førsteprioritet; og det er at de hundene skal være snille, sosiale og trygge på språket sitt.

Vi velger kun hunder som er trygg på seg selv, og trygg på å bruke hele språkregisteret sitt. Vi ønsker heller en hund som ignorerer og snur seg vekk fra en irriterende valp eller unghund, enn en hund som såkalt «setter på plass» en liten valp. Det er helt feil, og veldig misforstått.

Vi introduserer heller ikke barna våre til de som slår, biter, løper ned og sparker barna våre, gjør vi!?

Når valper leker sammen, er det særskilt mobbing en skal holde utkikk etter. Mobbere er ofte valper som av en eller annen grunn ikke har blitt tilstrekkelig sosialisert hos oppdretter. Kanskje som følge av at den har hatt få kullsøsken eller en mor med dårlige morsegenskaper.

Tegn på at en valp mobber er at den jokker/rir mye på den andre og alltid skal være den som ligger øverst i brytekamper.

Avbryt leken hvis du mistenker mobbing. Mobberen skal ikke få utvikle denne atferden og den som blir mobbet trenger å skånes.

Bare skill dem fra hverandre uten noe mas og kjas. Gjør deg selv mer interessant enn dem, sett begge i bånd eller gå dere en liten rusletur. Valper har godt av samvær utenom lek.

Forsøk derimot ikke å irettesette noen. Det vil bare gjøre vondt verre. Slik vil begge to få negative assosiasjoner til andre valper.

Den voksne skal være tolerant, rolig, trygg og ha et godt språk

Vi lar aldri valper, eller hundene våre, løpe bort til andre hunder før vi har forsikret oss om at der greit! Særlig er dette viktig å huske hvis den andre hunden er voksen.

Noen voksne hunder kan kommunisere godt med andre voksne hunder, bare ikke valper. Valper er noe helt eget. De oppfører seg uforutsigbart, har dårlig impulskontroll og sylskarpe tenner. Pirajaer med pels.

Det er derfor en del voksne hunder som ganske enkelt redd for valper eller usikker på dem, en redsel som kan vise seg som aggresjon.

Bare la valpen treffe voksne hunder som du vet er komfortable og tolerante ovenfor valper. Og sørg for at de har et sofistikert språk – et språk du ønsker at valpen skal lære.

En god og trygg hund trenger ikke bruke utropstegn og CAPS LOCK for å kommunisere godt.

En viktig egenskap i denne sammenheng er evnen til å ignorere – istedenfor raskt å ty til aggresjon.

Valper og unghunder må på opplevelser med trygge og snille hunder, de trenger IKKE å bli satt på plass. De forstår veldig fort at de blir ignorert og ikke får ta del i samhandlingen om de ikke oppfører seg. Hundene lærer bra hundespråk ved å være sammen med gode språkbrukere, på samme måte som de blir dårlige/hjelpeløse språkbrukere av å være sammen med hunder som ikke respekterer signaler eller selv har lært at små signaler ikke virker.

Men dette betyr ikke at den voksne skal måtte finne seg i alt.

Istedenfor å tvinge den voksne til å bli veldig sint, så må vi forhindre at den lille plager den store for mye. La den voksne komme seg unna de skarpe tennene når det røyner på og valpen ikke tar tegninga.

Gjør den lille opptatt med noe som er uforenelig med å være plagsom, snu situasjonen om til en annen. Eller, hvis valpen er i ustoppelig pirajamodus, ha den i bånd. Selvsagt sammen med deg, vi vil jo ikke isolere den.

Igjen er det opp til oss å ta ansvar. Det er jo vi som har satt hundene sammen. Da er det automatisk vi som er ansvarlige for at alle har det br

Hunder som allerede fra begynnelsen av er voldsomme, hardhendte og bruker store signaler (kjefter, glefser etc.), de styrer vi unna. Selv om forskning og alt vi vet om etologi og hundeatferd er tydelig på dette, så er det overraskende mange som mener at det er sunt for en valp å bli kjeftet på av helt fremmede hunder! Ikke hør på disse menneskene, for at de påstår noe slikt understreker bare mangelen på kunnskap.

Hva får varsellampene til å blinke?

Av og til får man bare følelsen av at noe er galt. Det som burde få varsellamper til å blinke er:

1. Når en valp i en sosial sammenheng helt tydelig ikke forholder seg til de andre (Grisha Stewart snakket om den berømte elefanten i rommet). En sånn valp har det ikke bra i den situasjonen, og trenger å omgås kun trygge hunder som bygger den oppoppopp.
   

2. Dersom leken er enveiskjøring, og det ser ut som det bare er morsomt for den ene parten (spesielt ille om den som har det morsomst i tillegg er den sterkesteparten). God lek skal innebære rollebytter.
   

3. Hundene er anspent og stive i kroppen, buster, eller viser tegn på usikkerhet.
   

4. Dersom en av partene prøver å bremse/dempe, men ikke blir hørt (les: dårlig språkopplæring for dummies). De skal respektere hverandre selv om de er opphisset. Klarer de ikke det, trenger de kanskje hjelp til å ta en pause.
   

5. Dersom vi vet vår valp har hatt en ubehagelig opplevelse, og så bruker samme taktikk når den selv møter en svakere part (da prøver vi å hindre den i å bli flinkere til det, og heller forsterke gode valg).
   

6. Har vi voksne språksterke hunder rundt som reagerer, selv om vi ikke ser at noe er galt, bruker vi de som barometer. De plukker opp nyanser mye raskere enn det vi greier.

Ser man noen av disse varsellampene, vil det variere hva vi setter inn av tiltak. Er det bare små bagateller eller småting, kan vi gå vi gå aktivt inn og styre leken (pauser, forsterke gode valg, legge til rette).

Er det de virkelig store varselslampene som lyser, som punkt #1. Så løser vi dette med å være veldig strenge på hvem valpen vår sosialisere med, i tillegg til å jobbe med å bygge opp selvstilliten til hunden.

Kan vi løse ting ved hjelp av en god "hjelpehund", som er veldig godt sosialisert, trygg og ha et velutviklet språks - så er det gull verdt. Det er ingen hundetrenere som kan overgår en slik hund i trenerferdigheter.

Uansett hva du gjør. Ikke bli sint. Verken på valp eller voksen. Aggresjon avler aggresjon.

Tenk ut løsninger som gjør alle parter til lykkelige og velfungerende individer.

Bruk fantasien! Og fornuften …

Den juvenile perioden

Selv om vi kan regne 12-ukersalder som slutten på sosialiseringsperioden, trenger hunden å bli videre sosialisert i den påfølgende ungdomsperioden, den juvenile perioden, som varer helt til hunden er kjønnsmoden.

I denne perioden utvikler hunden sine sosiale ferdigheter ytterligere. De får et mer raffinert språk, blir flinkere til å forstå konsekvensene av sine egne handlinger og tolke andres atferd – vite hvordan det er passende å oppføre i bestemte situasjoner.

Bare husk: Det som skjer i denne perioden, vil aldri være en erstatning for det som skjer før den er 12 uker gammel. De artene den ikke har lært å omgås med fram til da, vil den ikke kunne danne de samme sosiale båndene med.

Kilder

Læringpsykologi – Frode Svartdal og Magne Arve Flaten (Bok)

Psychology of Learning and Behavior – Barry Schwartz m. fl.(Bok)

Sosialiseringsperiode hos hund – Gry Løberg

Garlant, E., 2015. Sosialisering av valp. [online] Blogg.forskning.no. Available at: <https://blogg.forskning.no/hun-om-hund/sosialisering-av-valp/1106344> [Accessed 26 August 2020].

Instinct and Intelligence in Animals. Nature 57, 326–330 (1898). https://doi.org/10.1038/057326a0

Domjan M. (2012) Learning and Instinct. In: Seel N.M. (eds) Encyclopedia of the Sciences of Learning. Springer, Boston, MA. https://doi.org/10.1007/978-1-4419-1428-6_91

Coren, S. (1994) The Intelligence of Dogs. Canine Consciousness and Capabilities. The Free Press, New York, 271 pp.

Serpell, J. (Ed.). (2016). The Domestic Dog: Its Evolution, Behavior and Interactions with People (2nd ed.). Cambridge: Cambridge University Press. doi:10.1017/9781139161800

Jensen, Per. The Ethology of Domestic Animals: An Introductory Text. , 2017. Print.

Jensen, Per. The Behavioural Biology of Dogs. Wallingford, Oxfordshire: CABI International, 2007. Print.

Case, Linda P. The Dog: Its Behavior, Nutrition, and Health. Ames, Iowa: Blackwell, 2005. Print.

Morrow, M., Ottobre, J., Ottobre, A., Neville, P., St-Pierre, N., Dreschel, N., & Pate, J. (2015). Breed-dependent differences in the onset of fear-related avoidance behavior in puppies Journal of Veterinary Behavior: Clinical Applications and Research DOI: 10.1016/j.jveb.2015.03.002

Allen RD, Westbrook WH. The Handbook of Animal Welfare. 2. ed. Garland STPM, New York, 1979.

Appleby DL. Socialisation and habituation. In: Heath S, Fisher J (ed.) The behaviour of dogs and cats. Stanley Paul, London, 1993.

Appleby DL. Ain't Misbehavin': A Good Behaviour Guide for Family Dogs. Bristol Broadcast Books, Bristol, UK 1997.

Appleby DL, Bower C. Short term solutions to minimise problems whilst awaiting referral. In: Appleby P, (ed.)

The APBC/CABTSG Manual of Behavioural First Aid. Association of pet behavioural counsellors. 1. ed. APBC, Worcester, 2010

Appleby D, Bradshaw J, Casey R. Relationship between aggressive and avoidance behaviour by dogs and their experience in the first six months of life.

Vet Rec 2002, 150: 434-438. Data from the APBC annual review of cases (1994-2005). http://www.apbc.org.uk/apbc/data

Bacon WE, Stanley WC. Avoidance learning in neonatal dogs. J Comp Physiol Psychol 1970, 71: 448-452.

Bateson P. How do Sensitive Periods Arise and what are they for. Animal Behaviour 1979, 27: 470-486.

Beaver BV. Canine behavior: a guide for veterinarians. 3. ed.

Saunders, Philadelphia 1999. Bleicher N. Physical and behavioral analysis of dog vocalizations. Am J Vet Res 1963, 32 24: 415-426.

Bourdin M. Development of the young dog and behavioral disorders. The second world meeting on ethology, Lyon, France, 1999: 218.

Campbell WE. Which dog breeds develop what behavior problems? Mod Vet Pract 1974, 55: 229-232.

Campbell WE. Behaviour problems in dogs. American Veterinary Publications Inc. Santa Barbara, 1975: 267 – as cited in Appleby (2002).

Cornwell JM. Dog bite prevention: responsible pet ownership and animal safety. J Am Vet Med Assoc 1997, 210: 1147-1148.

Dehasse J. Sensory, emotional and social development of the young dog. The Bulletin for Veterinary Clinical Ethology 1994, 2: 6-29.

Fox MW. Behavioral Effects of Rearing Dogs with Cats during the 'Critical Period of Socialization'. Behaviour 1969, 35: 273-280.

Fox MW. Olfactory responses in the neonate dog. In: Integrative development of brain and behavior in the dog. The University of Chicago Press, Chicago & London 1971a: 186-191.

Fox MW. Socialization of the wolf and dog. In: Fox MW. Behaviour of wolves, dogs, and related canids. 2. ed.

Harper and Row, New York 1971b: 144-159.

Fox MW. Understanding your dog: everything you want to know about your dog but haven't been able to ask him. 3. ed.

Coward, McCann & Geoghegan, New York, 1972.

Fox MW. The dog: its domestication and behavior. Garland Publishing Inc., New York, 1978.

Fox MW, Stelzner D. The effects of early experience on the development of inter and intraspecies social relationships in the dog. Anim Behav 1967, 15: 377-386. Freedman DG,

King JA, Elliott O. Critical period in the social development of dogs. Science 1961, 133: 1016-1017.

Freeman D. Barking up the right tree: breeding, rearing and training the Guide Dog way. Ringpress Books, Letchworth, 1991.

33 Hart BL, Hart LA. Selecting, raising, and caring for dogs to avoid problem aggression. J Am Vet Med Assoc 1997, 210: 1129-1134.

Hart BL. Canine behavior. 1. ed. Veterinary Practice Publishing Company, Santa Barbara, 1980.

Horwitz DF, Mills DS, Heath S. Manual of canine and feline behavioural medicine. 4. ed. British Small Animal Veterinary Association (BSAVA), Quedgeley cop., 2002.

Huizink AC, Mulder EJ, Buitelaar JK. Prenatal stress and risk for psychopathology: specific effects or induction of general susceptibility? Psychol Bull 2004, 130: 115-142.

Jagoe JA. Behaviour problems in the Domestic Dog: A retrospective and prospective study to identify factors influencing their development. Unpublished PhD Thesis.

University of Cambridge, 1994. - as reported in Serpell (1995)

Landsberg GM, Hunthausen W, Ackerman L. Canine aggression. In: Landsberg GM, Hunthausen W, Ackerman. Behaviour problems of the dog and cat. 3. ed. Saunders, London 2012: 129-150.

Lindsay SR. Handbook of applied dog behavior and training : vol 1 : adaptation and learning. 5. ed. Iowa State University Press, 2000.

Markwell PJ, Thorne CJ. Early behavioural development of dogs. J Small Anim Pract 1987, 28: 984-991.

McBride E, Bradshaw J, Christians A, McPherson J, Bailey G. Factors predisposing dogs to separation problems. Proceedings of the 29th international congress of the International Society for Applied Ethology, Exeter, UK, 1995: 103.

McCune S, McPherson J, Bradshaw JWS. Chapter 6: Avoiding problems: The importance of socialisation. In: Robinson I. (ed.)

The Waltham Book of Human-Animal Interaction: benefits and responsibilities of pet ownership. 1. ed. Pergamon Press, Oxford 1995: 71-86.

McGreevy PD, Masters AM. Risk factors for separation-related distress and feed-related aggression in dogs: additional findings from a survey of Australian dog owners. Appl Anim Behav Sci 2008, 109: 320-328.

Mills D, Mills C. A survey of the behaviour of UK household dogs. Fourth International Veterinary Behaviour Meeting Proceedings, Canberra, Australia 2003: 93. 34 Mugford RA.

Behavioural disorders of dogs. The behavioural biology of dogs 2007, 225-242.

Nott H. Behavioural Development of the Dog. In: Thorne C. (ed.) The Waltham book of dog and cat behaviour. 1. ed. Pergamon Press, Oxford 1992: 65-78.

O'Farrell V. Manual of canine behaviour. 2. ed. p. British Small Animal Veterinary Association (BSAVA), Cheltenham 1992.

O'Sullivan EN, Jones BR, O'Sullivan K, Hanlon AJ. The management and behavioural history of 100 dogs reported for biting a person. Appl Anim Behav Sci 2008, 114: 149- 158.

Overall KL. Clinical behavioral medicine for small animals. Mosby-Year Book, Inc., St. Louis, 1997.

Pierantoni L, Albertini M, Pirrone F. Prevalence of owner-reported behaviours in dogs separated from the litter at two different ages. Vet Rec 2011, 169: 468.

Pluijmakers, J. J. T. M., Appleby DL, Bradshaw JWS. Exposure to video images between 3 and 5 weeks of age decreases neophobia in domestic dogs. Appl Anim Behav Sci 2010, 126: 51-58.

Sautter FJ, Glover JA. Behavior, Development, and Training of the Dog: A Primer of Canine Psychology. 1. ed. Arco Publishing Company, McCammon, 1978.

Scott JP, Fuller JL. Genetics and the social behavior of the dog. The University of Chicago Press, Chicago 1965.

Scott JP, Marston MV. Critical periods affecting the development of normal and maladjustive social behavior of puppies. J Genet Psychol 1950, 77: 25-60.

Seksel K, Mazurski EJ, Taylor A. Puppy socialisation programs: short and long term behavioural effects. Appl Anim Behav Sci 1999, 62: 335-349.

Serpell J. The Domestic Dog its evolution, behaviour and interactions with people. 5 p. Cambridge University Press, Cambridge, UK 1995.

Sterry, J. Appleby, D. Bizo, L. The relationship between measures of problematical behaviour in adult dogs and age of first exposure outside the first owners' home and attendance at puppy classes. Proceedings of CABTSG study day. Birmingham, UK, 2005.

35 Thompson KF. The effects of early environment and upbringing during the first year on the development of behaviour problems in the dog: A longitudinal study. Msc dissertation. University of Southampton Library 2009.

Voith VL, Wright JC, Danneman PJ. Is there a relationship between canine behavior problems and spoiling activities, anthropomorphism, and obedience training? Appl Anim Behav Sci 1992, 34: 263-272.

Westgarth C, Reevell K, Barclay R. Association between prospective owner viewing of the parents of a puppy and later referral for behavioural problems. Vet Rec 2012, 170: 517.

Wolfle T. Policy, program and people: The three P's to well-being. In: Mench JA, Krulisch L (ed.). Canine research environment. Scientists Center for Animal Welfare, Bethesda 1990: 41-47.

Woolpy JH, Ginsburg BE. Wolf socialization: a study of temperament in a wild social species. Am Zool 1967, 7: 357-363.