Ekstinksjon i motsetning til negativ straff

Negativ straff og ekstinksjon er to ulike virkemidler som brukes når man ønsker å få slutt på en uønsket atferd. Det kan se ganske likt ut i praksis, så mange blander derfor disse to sammen.

Oppklaring:

Negativ straff er en av de fire konsekvensene i operant betinging. Det er når dyrets atferd gjør at noe som allerede er i situasjonen, reduseres, fjernes eller opphører. (Derav ordet negativ, noe trekkes fra). Dyret slutter etter hvert å utføre atferden, fordi konsekvensen ikke er ønskelig.

Ekstinksjon derimot: er det som skjer når atferd som tidligere har blitt forsterket (enten positivt eller negativt), ikke lenger blir det. Koblingen mellom atferd og konsekvens, som en gang var der, er borte. Dyret slutter etter hvert å utføre atferden, fordi det jo ikke lenger er noe vits i. Det lønner seg ikke lenger.

Eksempel:

Hunden stjeler mat fra kaffebordet og tigger ellers når vi spiser mat. Da er det 100% sikkert at dette har blitt forsterket fordi hunden har fått mulighet til å stjele, eller har fått mat av noen ved bordet. Hunden har altså blitt "belønnet" fordi denne atferden har lønnet seg og gitt en ønskelig konsekvens. Da er det jo naturlig at hunden fortsetter med dette.

Ekstinksjon

For å få vekk denne atferden gjennom ekstinksjon, så sørger vi for at hunden aldri får mat når den tigger, og at den aldri får muligheten til å sjele mat. Vi spiser på høye bord, og kontrollerer omgivelsene slik at hunden rett og slett aldri får muligheten. Da blir ikke atferden lengre forsterket. Ingenting verken tilføres eller fjernes. Koblingen mellom atferd og konsekvens forsvinner da av seg selv, siden det aldri blir positivt forsterket.

Dette er typisk en måte å få hunden til å slutte å "surfe" på kjøkkenbenken også. Enkelt: bare unngå at det er mat der noensinne igjen, og at hunden aldri får mulighet til å stjele denne maten. Da forsvinner problemet av seg selv, fordi hunden lærer at dette ikke lønner seg lenge (koblingen mellom atferd og konsevens forsvinner).

Negativ straff

Bruk av negativ staff i det gitte scenarioet, innebærer at man tar med seg maten vekk og setter seg i et annet rom. Eller stenger hunden ute. Da blir noe fjernet/takk fra hunden (-), nemlig sosial kontakt.

Viktige elementer i trening av hund

Nedenfor beskriver vi det vi kanskje mener er noen av de viktigste elementene og enkeltfaktorne som påvirker trening. Erfaringsmessig er dette ting vi ser ikke alle helt forstår, og som vi mener er elementært for å kunne drive med god hundetrening.

En belønning er ikke nødvendigvis en forsterker:

For mange er «belønning» synonymt med det man kaller «positiv forsterker», og det flest forbinder med forsterkere sådan. In noen tilfeller kan dette være riktig, men ikke alltid. For det er nemlig effekten av belønningen som avgjør om det er en forsterker – ikke hensikten.

Det er med andre ord fullt mulig å belønne uten å forsterke! Altså: Hvis vi belønner hunden med pølse hver gang den sitter, og den ikke blir flinkere til å sitte når vi ber om det, så har vi ikke forsterket atferden.

Dette punktet kan kanskje virke altfor teoretisk, men det er et avgjørende poeng: Det forteller at det er noe galt med treningen. Vi kan se nærmere på det og finne hvor feilen ligger. Kanskje hunden ikke liker de pølsene vi tilbyr? I mange tilfeller er det derfor mer korrekt å snakke om belønning.

Styrken på forsterkningen

Hvor intens forsterkningen skal være ved innlæring av nye øvelser, avhenger av hvilke atferder man trener. Ved innlæring av for eksempel innkalling kan nesten ikke forsterkningen bli intens nok. Man kan spille på alle triksene i boka for å få hunden til å forstå at å komme til oss er det kuleste i verden. Det betyr bruk av masse belønning, ros, lek og alt annet som fungerer. Ideen er jo at hunden skal skal komme inn til oss, og da må vi gjøre alt vi kan for at den fokuserer på oss og kommer til oss, og ikke blir mer fristet av noe annet.

Ved innlæring av for eksempel dekk/ligg er det en annen sak. Da ønsker vi mer ro i øvelsen, og da kan for mye intensitet trigge at hunden spretter opp og blir gira på lek eller belønning ved minste ord eller lyd. Så ved innlæring av slike øvelser, så fokuserer vi mer på roligere forsterkning og litt mer moderat intensistet, slik at vi setter hunden opp for suksess. Her skal vi belønne at hunden ligger rolig, ikke at den kommer flygende til oss i rakettfart.

Forsterkere, er relative, og avhengig av individ:

En ball er ofte forsterkende på atferden til en hund, men ikke en kanin. Gulrøtter fungerer fint som forsterker til en hest, men ikke en katt osv.

Forsterkere er også avhengig av situasjon. Hunden elsker å få kos, men ikke når vi kaster ball. Kunsten er derfor å ha kontroll på forsterkerne.

Eksempel:

Hvis hunden hopper på gjestene når de kommer inn døra, så kan vi være sikre på det er en forsterket atferd. Sannsynligvis har den gjentatte ganger, selvforsterket å få hilse når den hopper, og fortsetter med det. Atferden (hoppe) er forsterket av «å hilse». Når vi vet det, har vi kontroll på forsterkeren, og vi kan bruke den for å få kontroll på atferden ved å la hunden få hilse kun når han står med alle fire på bakken! Ellers ignorerer vi for å forhindre hopping. Nå er det atferden «å ha alle fire labbene på bakken» som blir forsterket av «å hilse»; hunden blir flinkere og flinkere til å gjøre nettopp det.

Skaff oversikt og bygg et hierarki for forsterkere

Å hele tiden ha oversikt over potensielle forsterkere og hierarkiet på dem er en av de viktigste egenskapene vi kan ha når vi trener hund. Slik kan vi bruke riktig forsterker, forsterke riktig atferd - og samtidig utelukke feil atferd.

Det handler om å bruke akkurat passe intensitet slik at hunden responderer positivt på forsterkeren, men uten å feile. Hunden skal lykkes, og det er vår jobbe å passe på at den i størst mulig grad får mulighet til det.

En nøkkelregel er å øke intensiteten av forsterkninger ettersom valpen jobber seg gjennom opplæringsfasen. En hund som har lært ”dekk” vet at den skal bli liggende selv når vi skryter høylytt av den. Vi skal imidlertid tenke på at forsterkninger ikke skal brukes som en test for å se om hunden faktisk har lært gyldigheten av en kommando. En forsterkning skal kun brukes som en positiv feedback og kun være en respons fra oss på at hunden gjør det vi er ute etter.

Og, du? Ble du mer forvirret enn opplyst nå, bare glem alt og husk kun én ting:

En positiv forsterker er som regel noe hunden liker, og som vi gir hunden tilgang til, etter den har gjort noe som vi vil at den skal gjøre mer.

Det kommer du langt med!

Vi har f.eks bygget lek og enkelte leker opp til bli der gøyeste hundene vet, og dermed også en ganske universell forsterker!

Hva som er lønnsomt og ikke lønnsomt læres via forholdet mellom atferd og konsekvens.

Frekvensen på belønning og belønningshistorikken til den gitte atferden spiller en sentral inn på hvor sannynlig det er at atferden gjentar seg. Frekvens kommer vi mer tilbake til lengre nedenfor.

Hust at dette også gjelder ved selvforsterkning, og selvlært negativ atferd, både i form av straff og forsterkning.

Timing: forsterker vi riktig atferd, eller på riktig tidspunkt?

Dette er gjerne det første spørsmålet man bør stille seg om man sliter med framgang i treningen. Belønner vi presist nok, eller med andre ord, har vi god nok "timing"?

Å belønne bare en fraksjon av et sekund for sent, kan i verste fall være forskjellen på suksess og fiasko.

Det er derfor viktig å jevnlig være selvkritisk nok til å analyse hvilken atferd vi faktisk forsterker når vi trener hunden. Forsterker vi på feil tidspunkt, så forsterker man gjerne utilsiktet en atferd man ikke øsnker å forsterke. Belønner man f.eks en "sitt" litt sent, så forsterker man at hunden blir sittende og ikke at den setter seg rask - så intensiteten og timingen er essensiell om man vi ha raske bevegelser.

Timing er også kritisk for atferdsproblematikk, da det siste man ønsker er å forsterke problemet. Atferdsproblemer henger ofte sammen med ting som går fort, og det lille tidspunktet hvor hunden er mottakelig for belønning.

Poenget er at hvis timingen er dårlig vil man alltid forsterke en annen adferd enn den man egentlig mente å forsterke, og det sier seg selv at dette ikke er effektiv trening.

«Man får det man forsterker – ikke det man mener å forsterke.»

- Bob Bailey

I mange tilfeller er det bedre å forsterke for tidlig enn for sent. Det er to grunner til dette. Erfaringsmessig viser det seg at hvis man ber hundeeiere forsterke litt for tidlig blir det akkurat presist likevel! Den andre årsaken er at når man forsterker for tidlig er hunden ihvertfall igang med den ønskede adferden. Derfor bruker man gjerne tidlig belønning i innlæring og tidlig i stadiet når man driver med "shaping" eller "target" trening.

Klikker kan være et veldig nyttig verktøy for å markere helt korrekt timing, for deretter å belønne. Men da krever det at man har betinget "klikket" med positiv forsterkning på forhånd. Det er gjerne det man kaller å bygge "broer" eller å "kjede" sammenhenger som hunden forstår, for å forsterke en gitt atferd.

En klikker er ikke en belønning i seg selv, men et verktøy for å markere en gitt atferd. Egentlig akkurat det samme som et "BRRAAA!" eller "JAAH!".

På mange måter en "bro" mellom informasjon som bekrefter at hunden gjør riktig, og at belønningen snart kommer. Det finnes mange andre måter å tilføre slike "sekundære forsterkere" eller "broer" i en kjede av atferder. Det må vi nesten komme tilbake til i en egen artikkel.

Plassering på belønningen

Visste du at hunden trekkes i retning av hvor den forventer at belønningen kommer fra/til? Om vi alltid belønner fra venstre hånd, så vil forventningene ligge i den retningen og hunden vil da også alltid trekkes dit, som et eksempel.

Et konkret eksempel som er en gjenganger, er at hunden reiser seg fra “ligg”. Erfaringsmessig, så handler dette om at mange belønner fra hånden, og ned mot hunden. Noe som betyr at hånden ofte vil befinne seg over hodet på hunden, og som fort fører til at hunden bryter “iigg” for å nå belønningen.

Løsningen er enkel. Belønningen bør komme på bakken, mellom frambeina til hunden. Man kan gjøre dette ved å slippe belønningen ned dit, eller enda bedre, legge den der. Man kan også markere med klikker, når hunden ligger og på den måten eliminere at hunden strekker hodet mot belønning og river seg løs fra ligg.

Det samme gjelder ved “sitt” og “bli”. Som en regel bør alltid en hund belønnes der den blir bedt om å “bli”, for da belønner man nettopp dette. Ikke kall til deg hunden og belønn hos deg, for da får du fort en hund som lett tjuvstarter - naturlig nok. Den følger jo bare belønningen.

Små detaljer og irritasjonsmoment kan løses med enkle og presise grep!

Har du en hund som går langt fram i “fri ved fot”, så belønn bak hunden. Belønn inntil deg for å få en hund som følger deg tett, og belønn ute der du ber hunden stoppe/sitte/ligge om du trener fremadsending.

Du kan fint justere og finpusse mye i f.eks lydighet, agility, jakt og søksarbeid om du er nøye med dette!

Det gir mening, ikke sant?

Oppsummert som et par huskeregler:

1. Gi belønning der du vil at hunden skal være eller trekkes mot

2. Belønn hunden når den er i riktig posisjon. Bruk gjerne klikker til å markere presist, nøyaktig og akkurat i riktig øyeblikk.

Husk dog at god timing og plassering er en treningssak, og innimellom vil man selvsagt bomme litt. Men da er det bare å få riktig belønningshistorikk og fikse på det med mer trening, riktig timing og riktig belønningsplassering.

Kriterier

Å sette gode kriterier er noe som skiller gode hundetrenere fra de andre. Et kriterie er det hunden må gjøre for at vi skal belønne.

Alle hundeeiere setter kriterier for hunden hele tiden selv om de fleste kanskje ikke tenker på det.

Vi setter et kriterie når vi forventer at hunden skal gå 30 meter fri ved foten før vi belønner. Vi setter et kriterie når vi bestemmer oss for å belønne hunden hvis den kommer på innkalling i gallopp (men ikke belønne hvis den kommer i trav). Vi setter et kriterie når vi forventer at hunden skal kunne være hjemme alene i 5 timer uten å ødelegge noe i huset. Og vi setter et kriterie når vi roper på unghunden når den er på full fart mot en annen hund.

Uansett hva vi gjør under trening vil det være mange kriterier som hunden må leve opp til for at den skal bli belønnet. Det som skiller vellykket hundetrening fra mindre god hundetrening er hvor fornuftig vi setter opp disse kriteriene.

Den enkleste måten å beskrive begrepet kriterier i hundetrening er å beskrive det som en plan eller tegning av forskjellige treningsnivåer innenfor en gitt øvelse. Mange misbruker dette, eller de er helt uvitende om konseptet helt.

Nå kan noen av dere si: "Jeg trenger ikke en plan, jeg vil bare trene hunden min til å sitte", det er feil tilnærming.

La oss se på hvilke kriterier vi trenger for å få en god pålitelig "sit" -kommando trent (dette er ikke i en bestemt rekkefølge, det er bare et eksempel):

• Trening av sitt oppførsel og knytte den til signalord (første kriterium)

• Lære en "fri" kommando (andre kriterium)

• Trener hunden din til å sitte uavhengig av din kroppsholdning/bevegelse (tredje kriterium)

• Øk timing og varighet mens hunden er i sitt (fjerde kriterium)

• Øk avstand (femte kriterium)

• Gå til et annet miljø/generaliseringsprosess (sjette kriterium)

• Legg til distraksjoner (syvende kriterium)

Sett opp hunden for suksess - vær rettferdig

Treningen blir mest effektiv hvis vi setter kriteriene slik at hunden lykkes (=gjør riktig slik at den blir belønnet) så ofte som mulig. Denne regelen gjelder for all trening som bygger på positiv forsterkning.

Kriteriene bør derfor settes så lavt som nødvendig i starten av treningen. Deretter er kunsten å øke kriteriene gradvis slik at hunden hele tiden greier å leve opp til de nye kriteriene (og dermed blir belønnet for riktig adferd). Dette er ikke alltid lett (spesielt siden det er så forsterkende for oss hundeeiere å gå (for) fort fram i treningen), men det er nøkkelen til effektiv hundetrening!

Hvis man øker kriteriene for fort greier ikke hunden å gjøre det vi forventer. Dermed får vi ikke forsterket riktig adferd, og treningen går ikke framover.

Hva hvis man øker kriteriene for sakte? Dette kan noen ganger være like ille. F.eks. ser man eksempler på hunder som bare trener alene uten forstyrrelser til de er 2 år gamle. Eierne får da kjempeproblemer når de først begynner å trene sammen med andre hunder (øker kriteriene).

En tommelfingerregel er at når hunden lykkes 9 av 10 ganger er det på tide å heve kriteriene (men det kommer litt an på øvelsen). Kriteriene bør ikke heves mer enn at hunden har en realistisk sjanse til å klare det nye kriteriet.

Kriterier bør alltid være dynamiske. Man må under hele treningsøkten se an hunden og kanskje både øke og senke kriteriene flere ganger i samme treningsøkt. Man bør også være forberedt på å forsterke flere forskjellige adferder selv om man egentlig trener på en bestemt øvelse. Hvis man egentlig trener på «sitt» med valpen sin bør man også være forberedt på å belønne bare at hunden ser på deg av og til.

En hunds terskel endres hele tiden!

I motsetning til terskelen til inngangsdøren din, forblir en følelses- eller atferdsterskel ikke på samme sted; det kan skifte fra minutt til minutt og fra en situasjon til en annen.

Innstillingen for hundens terskel i et bestemt øyeblikk avhenger av en rekke kriterier.

Eksempel:

Ta for eksempel en hund vi kaller Bono. Han er litt usikker på nye steder, liker ikke spesielt andre hunder, og han blir veldig begeistret av bevegelse. Alene, er ingen av disse er et problem for Bono. Han kan være nervøs nye steder, men generelt blir han bare litt ekstra ivrig på å snuse. Han er ikke glad i møte med andre hunder, men vil vanligvis tåle dem. Han blir spent når en sykkel går forbi, men hører etter når den blir kalt bort.

Men hvis alle disse tingene skjer på en gang - å gå et nytt sted, flere sykler kjører veldig nær, og en ung hund plutselig kommer for nært - da er det for mye for Bono å håndtere. Kombinasjonen kan føre til at han går over terskelen og knurrer på unghunden (triggerstacking, kaller vi det).

Noen av tingene som kan påvirke hundens terskel er:

• Antallet utløsende faktorer/triggere (jo flere, jo større er risikoen). Som i eksemplet ovenfor, mange små utløsere får Bono over terskelen.

Merk: En trigger er ikke alltid noe hunden din er nervøs for eller redd for; en trigger kan være alt som øker hundens opphisselse eller spenning. For eksempel kan heftig lek, mye lyd og løping føre til at noen hunder går over terskelen!

• Nærhet eller hvor nær en hund er triggeren. I de fleste tilfeller er nærmere vanskeligere. Men hos noen hunder kan noe lenger unna faktisk være vanskeligere. For eksempel kan noe lenger borte være mindre identifiserbart (og så mer skummelt/spennende).
  

• Frekvens (hvor ofte man eksponeres for triggeren). Hvis en hund møter den samme triggeren gjentatte ganger, spesielt i løpet av en kort periode, kan den reagere sterkere.
  

• Triggerens intensitet. For eksempel, hvis utløseren er en lyd, hvor høyt det er eller hvor lenge det varer kan påvirke hundens reaksjon.
  

• Å være sulten, tørst, sliten eller ha vondt, kan påvirke hundens terskel.
  

• Akkumulert stress kan også påvirke hundens terskel. For eksempel, hvis hunden din har en morsom, men stressende helg i en lydighethetsprøve, kan den gå over terskelen raskere hvis den blir utsatt for en trigger dagen etterpå. (Det kan ta flere dager før stresshormonene blir normale, så akkumulerte stressresponser er ikke alltid enkle å spore.)

Du kan hjelpe hunden din å holde seg under terskelen.

For å hjelpe hunden din å holde seg under terskelen, kan du lære deg hvilke ting som kan være triggere for hunden din. Alt som skaper stress, høy opphisselse eller overspenning er en mulig utløser. Identifiser både positive stressfaktorer (som kampelek, jaging eller jakt) og negative stressfaktorer (som skumle hunder, fremmede eller høye lyder).

I tillegg må du lære hundens kroppsspråk, og hvilke signaler som kommer før hunden går over terskel. For noen hunder kan du enkelt legge merke til spenning i kroppen, noen kan bli mer begeistret, og noen kan prøve å bevege seg bort eller begynne å snuse i bakken. De fleste hunder har lite/ingen interesse for godbiter/belønning når de nærmer seg terskelen.

Skal du jobbe hunden din nær terskelen? Hvis du jobber med hunden din på en bestemt atferdsmessig utfordring, kan du med vilje utsette hunden din for visse triggere. Ideelt sett vil du finne balansen mellom å utsette hunden din nok til at han eller hun bygger selvtillit og gjør fremgang, men ikke så mye at det forårsaker unødig stress. Mange hundetrenere liker å "stresse opp" hunden litt med lek, for å trene de når de er på terskel - for mer fart, mer fokus og mer arbeidslyst.

Veldig viktig merknad: Hvis du jobber med frykt eller reaktivitet, vil det ofte redusere hundens fremgang når du går over terskelen. Hvis du ser liten eller ingen forbedringer i et problem, er det veldig sannsynlig at hunden din er for nær terskelen eller over terskelen når du jobber.

Kontinuerlig forsterkning

Denne varianten av en forsterkninsskala er lett å forstå. Det betyr jo rett og slett at man forsterker (belønner), hver gang hunden tilbyr den ønskede atferden.

Eksempel:

Vil belønner en valp hver gang den setter rumpe i bakken når vi lærer inn en "sitt".

Resultatet er at atferden vi ønsker forsterkes, og frekvensen av den øker siden vi hele tiden forsterker. Takten på belønninger, gjennomføring og atferdt øker til hunden har lært dette skikkelig. På denne måten "bekrefter" vi hyppig at hunden gjør rett gjennom forsterkning, og jo mer informasjon (bekreftelse) den får, jo fortere lærer den.

Når passer slik forsterkningsfrekvens best?

Denne forsterkningsskalaen, med høy frekvens av suksessfulle gjennomføring og atferd, passer aller best i innlæring, når man jobber med utfordringer eller f.eks i atferdstrening. Hunden lærer fort og man har effektiv framgang.

Fast frekvens (FF)

Denne varianten av frekvens vil si at vi begynner å bygge et "system" og setter litt strengere krav før vi forsterker og beløninngen kommer. Det kan f.eks være at vi belønner etter X-antall repitisjoner. Dette kan være at vi belønner for hver fjerde gang (FF4) hunden inntar utgansposisjon med rumpa i bakken når vi går øvelsen "fri ved fot" i lydighetsprogram. Da vil hunden måtte innta utgangsposisjon fire ganger før den får neste forsterkning. Da vil hunden lære at den må repetere en atferd flere ganger, før den får belønning.

Et stort antall forskningsforsøk har vist at en slik type skala ikke bare påvirker frekvensen av atferd, men styrker også kvaliteten. Dette er fordi frekvensen av atferden hunden tilbyr kanskje er høy, men i etterkant av forsterkningen kommer den en "pause" der atferden ikke vises. Hunden gjentar f.eks atferden fire ganger (FF4) før den får forsterkning, får forsterkningen, så får den en pause før den begynner å tilby atferden igjen.

Jo strengere krav til antall repetisjoner (FF), jo større blir pausen etter forsterkning. I et FF4 tilfelle vil ikke pausen være så lang, men om man trener med krav om 10-12stk repitisjoner (FF10-12), så blir jo pausen desto lengre. I hundetrening er ikke dette ønskelig, fordi vi vil ha så mange repetisjoner som mulig, og har høy frekvens på gjennomføringen sukksessfull atferd - uten å vente på hundens pauser. Vi ønsker en hund som er klar til å jobbe hele tiden, og gjerne rett fra belønning.

Kvaliteten på øvelser og atferd blir derfor dårligere ved bruk av en slik skala. Man kan kan for enkelhetens skyld si at vi forsterker den siste atferden, men alle repitisjonene før den siste vil falle i kvalitet og forfalle til minimum av hva som blir akseptert som nødvendig.

Ekspempel:

Om man under trening av lydighet of "fri ved fot" alltid belønner etter tre stans under marsj, så vil de to første bli mer og mer slurvete, mens hunden vil "skjerpe seg noen hakk" og gjøre den tredje perfekt. Det er ikke noe kult, når man ønsker at hele øvelsen skal være like bra.

Dette er altså en skala man ikke ønsker å bruke!

Variabel frekvens (VF)

En variabel frekvens, er en skala som brukes ganske mye i hundetrening. Her jobber man med gjennennomsnitt på repitisjoner, istedenfor faste intervaller, som i eksempelet ovenfor. Istedenfor å belønne for hver fjerde repitisjon med atferd (FF4), så vil man eksempelvis belønne i gjennomsnitt hver fjerde gang (VF4). Dette handler i stor grad om å ha en balanse mellom krav og forsterkning, samt å gjøre belønningen litt mer "tilfeldig" rundt denne gyldene middelveien.

Eksempel:

Vi belønner først etter én repitisjon, så etter fire repitisjoner, så etter to repitisjoner også videre. Gjennomsnittet skal hele tiden ligge på 4stk repetisjoner per belønning. Denne typen forsterkningsskala gir oss en høyere og jevnere frekvens av adferden enn fast frekvens. Dette er også den mest "naturlige" forsterkningsskalaen, og er i overførbar betydning ganske lik som hvordan dyr i naturen lærer. De har ikke suksess hver gang de jakter et bytte, vil av og til lykkes i jakt og andre ganger ikke (variabel frekvens). Siden dyr jakter, og kanskje aldri ser byttedyret, så vet de heller ikke om de har lykkes eller mislyktes i hvert enkelt tilfelle. Derfor må de satse alt i neste forsøk, helt til de lykkes.

Akkurat denne "naturlige" måten med prøving og feiling, kan vi utnytte i hundetrening. Hunden vet altså ikke om den blir forsterket eller ikke, og vil gi full innsats i hvert forsøk for å få belønning (så fremt forsterkeren er sterk nok).

Når passer slik forsterkningsfrekvens best?

Denne skalen brukes er en del av generalisering i trening, og brukes gjerne lengre ut i læringsløpet til hunden. Den er mest effektiv for å få en høy og jevn frekvens av atferd. Derfor bruker mange denne framgangsmåten om man trene flere kortere økter, med fokus på en bestemt atferd (finpuss og generalisering). Variabel forstekning (randomisering) er på mange måter den gyldne middelvei og målet for hundetrening. Det er denne formen for forsterkningsfrekvens som gir oss hyppigst, og best atferd. Derfor er det dette man sverger til i hundetrening, men også fordi variabel frekvens har en sterk sammenheng med ekstinsjon, som nevnt tidligere i denne artikkelen.

Fast intervall (FI)

Fast intervall er i motsetning til de tidligere skalaene, tidsbestemt og ikke repitisjonsbestem. Det betyr at man i denne varianten belønner etter en bestemt tidsinterval, og bare når hunden har utført atferden i det gitte antallet sekunder. Vi har altså bestemt at vi ikke forsterker før hunden eksempelvis har ligget rolig i 6 sekunder (FI6). Alle repitisjoner som ikke oppfyller dette kravet, vil ikke bli forsterket, og man belønner først når hunden har ligget i 6 sekunder.

Hva hunden gjør før de fem sekundene har gått, har ikke betydning i en slik framgangsmåte. Akkurat som med en fast frekvens (FF) vil det også her oppstå pauser etter forsterkning. Etter pausen, men her vil atferden øke i frekvens fordi det etter gitt tid blir mer sannsynlig at forserkningen kommer.

Et eksempel der mange går i fellen med å bruke fast intervall er på fellesdekken. Hunden skal ligge i to minutter, og dermed blir den belønnet etter to minutter (FI2`). Resultatet kan bli at man får en hund som reiser seg, driver med det den vil og etter en stund går tilbake og legger seg ned igjen på samme plass, som seg hør og bør. Det er jo tross alt etter to minutter (FI2`) belønningen kommer.

Vi har, både dyr og mennsker, en underbevisst evne til å forstå tidsintervaller. Og det skumle i denne sammenheng er at man da lett havner i en negativ spiral hvor man belønner til en fast tid i f.eks "fri ved fot". Om man alltid belønner etter ttre minutter (FI3´), så vil hunden slurve de første minuttene, før den går finere og finere når vi nærmer oss 3 minutter - hver gang. Vi blir selvsagt fornøyd, fordi hunden plutselig går mye bedre, også forsterker vi. På denne måten tabber vi som hundeførere oss ut og underbevisst driver med feil-læring. Det blir fort en negativ sirkel.

Dette illustrerer godt problemene vi står overfor dersom vi ubevisst forsterker etter ett gitt tidsintervall. Og er en av grunnene til at denne type intervall ikke er anbefalt, med mindre man er veldig, veldig bevisst det.

Variabelt intervall

Her virker samme prinsipp som ved variabel frekvens, men variabelt antall byttes mot variabel tid. Hunden blir derfor forsterket etter første adferd, etter 6 sek., deretter etter 3 sek. og så etter 8 sek. osv. (VI6″)

Igjen er det uten betydning hva hunden gjør før den bestemte tiden har gått, men siden vi belønner tilfeldig, men rundt et gjennomsnitt, kan den umulig vite når forsterkningen kommer. Vi får da en jevn frekvens uten pauser etter forsterkning.

Grunnen til at vi ikke ønsker å bruke denne typen forsterkningsskala i hundetrening, er at selv om vi unngår pausene vil frekvensen av adferd være lav. Selv om denne forsterkningsskalaen gir høyere frekvens enn FI-skalaen, vil frekvensen være mye lavere enn både FF- og VF-skalaene.

Strekking av "strikken" - generalisering

Når en øvelse er ferdig innlært, så ønsker vi å få hunden til å jobbe mer eller lengre før den blir forsterket. Det er dette man gjør i all trening, operasjonelt og i hundesport konkurranser.

Man legger gjerne også til forstyrrelser, ekstra vanskelighetsgrad og trener i andre miljøer samtidig. Men da går man "tilbake til start", eller i læringsløpet og starter på en måte med innlæring på nytt etterhvert som man legger til miljø og forstyrrelser.

Brukshunder går lange spor eller runderer lang/lenge før de finner, i lydighet går vi lange og krevende lydighetprogram og for tjenestehunder handler det om konstant utvikling i presisjon, vanskelighet og lengde på arbeid.

Slike hunder blir gradvis, og gjerne over lang tid, satt strengere krav til (antall utførelser/vanskelighetsgrad på ønsket atferd) før de får forsterkningen. Det er det man i teorien kaller å "strekke forsterkningsskalaen" (stretching the ratio – Skinner, 1968). Man vet fra forskning at slik strekking må gjøres forsiking, steg for steg, systematisk og gradvis. Man må altså gradvis øke frekvens eller intervall. For om man øker for hurtig, så kan vi forstyrre hundens repertoar (ratio strain). Strekkingen av forsterkningsskalaen kan sammenlignes med å strekke en gummistrikk. Trekker man fort og hardt kan strikken ryke, men trekker man rolig kan den bli utrolig lang.

Det er likevel en grense for hvor langt man kan stekke strikken, selv om man er forsiktig.
En tommelfingerregel for hundetrening er at arbeidet må være verdt belønningen. Det betyr at belønning må stå i forhold til innsats.

Har man en forsterker som hunden vil gå gjennom ild og vann for, kan man strekke forsterkningsskalaen både raskere og lengre. Det er likevel viktig å huske at selv om hunden kan jobbe svært lenge for en forsterker tar vi aldri belønningen helt bort.

Forsterkningsskalaer i praksis

Her kommer man inn på det vi liker å kalle "operasjonell trening", altså at man trener mot f.eks konkurranse, jobb, tjeneste eller mot selve målet med øvelsen.

Derfor kan det være greit å forstå hvordan man deler opp trening, for å strukturere trening bedre.

Dette er noe man aldri kan understreke viktigheten av nok, da dette er elementær forståelse for hvordan hundetrening og mer krevende øvelser settes sammen av momenter.

Den grunnleggende strukturen på hundetrening

Grunnferdighetstrening

I denne fasen jobber man å bygge opp adferdsreportoaret til hunden. Man lærer hunden å tilby alle nødvendige grunnferdigheter frivillig. Dette kalles gjerne innlæring og basistrening. Dette er grunnsteinen i all hundetrening

Grunnferdigheter kan f.eks være: kontakt med fører, sitt, ligg, bli, utgangsposisjon, markering, fokus, miljøtrening, enkeltforstyrrelser (en enkelt lyd; skudd) etc.

Delmomenter

Når man har grunnferdigheter på plass, kan man se på hvordan en øvelse skal se ut. Det er viktig å ha en god forståelse for hvordan en "perfekt" øvelse skal se ut, før man begynner videre trening. Da kan man også dele opp hele øvelsen i mindre delmomenter, som man trener inn og generaliserer hver for seg. Til hvert delmoment trengs kanskje 1-4 grunnferdigheter som man får under simuluskontroll, finpusser, perfeksjonerer, generaliserer og setter sammen til et ferdig delmoment.

Dette er tidkrevende, og krever at man er strukturert og systematisk. Stort sett alt kan deles opp i enkeltmomenter og finpusses på. En "sitt" f.eks, kan bestå av å får rumpa i bakken, bli sittende, ro i sitt - at hunden ikke lager lyd, og at man løser ut sitt med et nytt signal.

Ferdige øvelser

Når man har trent inn alle delmomenter i en øvelse hver for seg er det på tide å sette disse sammen. Om mulig, så baklengskjeder man gjerne dem, ved å starte med det siste hunden skal gjøre, og trene seg bakover i hendelsesrekken til starten av øvelsen. Man kan også stykke opp øvelsen et par sammenhengende delmoment av gangen, og perfeksjonere dette. Resultatet skal bli en skikkelig god og sammensatt øvelse.

Om noe skranter, så går vi tilbake til forrige stadie, eller stadiet før det igjen for å terpe inn det som ikke sitter som det skal. Noen ganger kan man måtte gå tilbake til å fokusese på basistrening - gjerne med fordel.

Operativ trening (konkurransetrening) - virkelig generalisering

Det er ikke nok å bare lære hunden de ferdige øvelsene. For at hunden skal være klar til å kunne jobbe slik vi ønsker, så stilles det langt flere krav enn "bare" den ferdige øvelsen. Hunden må kunne gjøre hele øvelsen, og flere øvelser etter hverandre uten belønning. Den må også kunne håndtere forstyrrelser, ulike miljø og alle andre relevante faktorer. Derfor kan det være lurt å få oversikt over alle disse forstyrrelsene og legge dem inn i treningen én av gangen. Det samme gjelder med miljø, en godt trent hund skal kunne utføre øvelsen helt uavhengig av underlag, lyd, lys, forstyrrelser og miljøet rundt den.

Man kan faktisk bruke denne strukturen, fra innlæring til operativ trening, helt ned på enkeltmoment nivå for å virkelig generalisere og trene inn alle enkeltmomentene, med forstyrrelser og miljø, før man setter det hele sammen til en full øvelse. For mange kan dette være eneste riktige framgangsmåte.

Frekvensskalaer i sammenheng med strukturert trening

I de tre første fasene av trening bruker man stort sett kontinuerlig forsterning (man belønner altså i slutten av hver utførelse). Hvis det er en grunnferdighet/øvelse/delmoment som skal utføres over tid/distanse vil det også være en variabel varighetsskala knyttet til adferden.

Det er først når man begynner med operasjonalisering av treningen at man av og til ikke belønner i slutten av en øvelse. Da kan man f.eks. av og til kjøre en øvelse uten belønning og så gå rett over til neste øvelse som belønnes. Kanskje til og med kjøre 3-4 øvelser før belønningen kommer, men sjelden mer enn dette på trening. Hvis man har en hund som synes det kjempefint med kos og lek med fører kan man faktisk alltid belønne etter hver øvelse, til og med inne i ringen i konkurranse – og da er det jo enda enklere.

Spørsmålet man naturlig kanskje stiller, går spesielt på om det er viktig å lære hunden å jobbe lenger for forsterkeren ganske tidlig? Og dette er nok en fordel, så lenge man får til en fornuftig progresjon. Husk at man ikke kan strekke stikken for langt!

Det er to hovedtyper adferd i så måte. Enkle atferder som f.eks sitt, ligg, stå og innkalling. Der er det naturlig å forsterke hver gang. Man tjener egentlig ingenting på å ikke forsterke disse atferdene hver gang.

Også har vi atferder som skal utføres over tid, som f.eks bli, ligg i ro, bli stående, fri ved fot og liknende. Her gir det mer mening å la hunden gradvis jobbe lengre ganske tidlig, selv om man skal tilstrebe ganske høy frekvens på belønningen, og ganske stort sett alltid belønner på slutten av øvelsen.

For å lære en hund utholdenhet i øvelser, så må man jobbe med begge deler samtidig. Når man jobber med trening kan man med fordel forsøke å legge merke til hvor mange ganger man eksempelvis klikker, markerer eller belønner per minutt. Så kan man gjerne legge opp treningen slik at det blir en fin variasjon mellom trening på atferd hvor man klikker 120-15 ganger hvert minutt, og 2-5 ganger per minutt (jo færre klikk, markeringe eller belønninger - jo flinkere er hunden blitt).

Det er bevist at variabel frekvens av forsterkning er den beste strategien for opprettholdelse av høy intensitet og frekvens av adferd, enten den er ønsket eller uønsket. Dersom man tenker gjennom forsterkningsskalaens betydning i den daglige treningen av hunden vil man lettere kunne kontrollere hundens adferd. Det viktigste er å ikke kjøre seg selv inn i et fast mønster for forsterkning. Tenk gjennom hvilken forsterkningsskala hunden din jobber under, og få bedre kontroll over hundens adferd!

Hvorfor går hunden bedre på trening enn på konkurranser?

Mye av kunnskapen om forsterkningskalaer kommer fra kontrollerte forsøk med duer eller rotter i spesialkonstruerte bur. Duene lærer for eksempel å hakke på en plate i veggen for at det skal komme mat ut av en åpning i veggen. I et forsøk fikk en due valget mellom to plater. På den ene platen måtte den hakke 20 ganger for hver gang det kom mat. På den andre var det nok med 5 hakk. Etter en stund hadde duen funnet ut at det selvfølgelig var best å hakke på den platen som betalte best. Overført til hundetrening kan vi finne noen interessante paraleller. Platene kan sammenlignes med forskjellige situasjoner vi trener i. Veldig ofte lærer hunden at noen situasjoner innebærer dårligere sjanser for utbetaling enn andre.

Mange hunder går bra lydighet når føreren holder ballen synlig foran brystet mens de går. Mange runderingshunder går ut i full fart hvis de får se at figuranten dukker opp ute i skogen, men har ikke like god fart når den sendes ut uten slik hjelp. Mange hunder legger seg raskt hvis vi lokker den med en godbit, men er treg hvis vi bare kommanderer den.

Mye av dette kan forklares med henvisning til forsterkningsskalaer. Hvis man ser nøyere etter vil man sannsynligvis se at eierne belønner mye oftere når de holder ballen synlig enn når de går med belønningen skjult i lomma (det er jo så mye lettere å belønne når ballen er klar i hånda). Og når en hund får se at figuranten dukker opp får den som regel funn på akkurat dette utslaget. Etterhvert lærer hunden at det er større sannsynlighet for å få belønning når den faktisk har sett belønningen på forhånd (ballen, godbiten eller figuranten) – og dermed viser den selvfølgelig større innsats i disse situasjonene også. (akkurat som duen valgte den platen der det var størst sannsynlighet for å få mat).

For å få hunden til å gå bedre på konkurranser er det viktig at hunden ofte trenes i en «konkurransesituasjon». Du må så ofte som mulig gjøre treningen lik konkurranse. Med andre ord må du ikke «småprate» med hunden for å få den til å følge med, hunden skal følge med selv om du ikke konstant forteller den at den skal gjøre det. Ha gjerne ringbånd på alle treninger, la treningskompisene være tilskuere, tren med «dommer» og/eller «kommandant» og IKKE vis hunden at du har belønningen med deg. Dersom du ikke har mulighet til å skaffe tilveie alle «eksterne» hjelpemidler hver gang, er det viktig at i det minste du som hundefører oppfører deg på samme måte som i ringen. Lær hunden at det er svært sannsynlig at belønningen kommer «i ringen», slik at hunden ikke kjenner igjen konkurransesituasjonen som en dårlig betalt situasjon.

Hvis du både trener konkurranselikt og strekker forsterkningsskalaen litt etter litt, er det ingen grunn til at hunden skulle gå dårligere på konkurranse enn på trening. I alle fall ikke så lenge du holder de verste konkurransenervene under kontroll!

Kilder

Læringspsykologi – Svartdal & Flaten

Skinner B.F. Behavior of organisms. Appleton-Century Crofts; New York: 1938. [Google Scholar]

Ferster C.B, Skinner B.F. Schedules of reinforcement. Appleton-Century Crofts; New York: 1957. [Google Scholar]

Skinner B.F. The technology of teaching. Appleton-Century Crofts; New York: 1968. [Google Scholar]

Gleeson S. Response acquisition. In: Iversen I.H, Lattal K.A, editors. Experimental analysis of behavior: Part 1. Elsevier; Amsterdam: 1991. pp. 63–86. [Google Scholar]

Behavior Analysis and Learning: A Biobehavioral Approach, Sixth Edition (2017), av W. David Pierce og Carl D. Cheney

Horne & Øyen, «Målrettet Miljøarbeid», GRD Forlag 1992.

Paul Chance, «Learning and Behavior», Brooks and Cole Publishing Company 1994

Catania C., «Learning», Prentice Hall 1986.

Karen Pryor, «Don`t Shoot the Dog» (revised edition), Bantam Books 1999.