Om hunden ikke er usikker på når straff intreffer (som sannsynligvis er tilfellet), og spesielt om den ikke vet hvilken atferd den blir straffet for. Så vil dette ha negativ konsekvens for forhold mellom eier og hund, evnen til å lære og stressnivået i hunden. Jo mer straff - jo mer stress, det er nå ettertrykkelig vitenskapelig bevist.

I en fransk observasjonsstudie fra 2014 studerte forskerne kurssamlinger på to hundeskoler. På en skole benyttet de seg av belønningsbaserte teknikker, mens ved den andre skolen brukte de straffbaserte metoder. Forskerne observerte hundens atferd mens eieren sa «sitt» til sine hunder. Flere hunder viste stressrelatert atferd og lave kroppsstillinger i gruppen som brukte straffbaserte metoder sammenlignet med de som brukte belønningsbaserte metoder. I tillegg var det færre hunder som så på sine eiere i den første gruppen, sammenlignet med hundene i den andre gruppen, noe som kan tyde på at det var bedre samarbeid mellom hund og eier når belønningsbaserte metoder ble brukt.

Jo sterkere straff, jo reddere blir hunden. Det er jo en veldig logisk og helt forståelige sammenheng, for folk flest. Vi vet også at frykt, opplevelser og stress er hovedårsaken til minst 90% av alle atferdsutfordringer med hund. Så hvorfor sette seg i en situasjon hvor hunden kan opparbeide frykt til eier - og som en bivirkning av det opparbeide aggresjon, utagering eller overslag?!

Sammenhengen mellom straff og utvikling av aggresjon er påvist ufattelig mange ganger, så det burde egentlig ikke være et tema lengre. Agressjonen vil også bare bli større, jo strengere straffen er.

Vi vet at både mennsker og dyr er programmert i "fight, flight eller freeze", avhengig av situasjon. Og presser man noen hardt nok opp i et hjørne, så vil de enten fullstendig fryse eller i de fleste tilfeller til slutt reagere med "fight" - siden "flight" i dette tilfellet ikke er et alternativ. Det er en naturlig overlevelsesmekanisme, og uten den hadde hverken hunder eller mennesker eksistert i dag.

I forlengelsen av dette, er det et stort konsesus om at smerte og agressiv utagering henger sammen. Også som en impulshandling, og gradvis som en overlevelsesmekanisme hos skadde dyr.

En britisk spørreundersøkelse fra 2004, der 326 hundeeiere svarte på hvor lydig hunden var og forekomsten av atferdsproblemer, viste at straffbaserte treningsmetoder hadde sammenheng med forekomsten av atferdsproblemer. Dessuten: De lydligste hundene var de som hadde blitt opplært med belønningsbasert trening, etterfulgt av de som hadde opplevd en kombinasjon av belønnings- og straffebaserte metoder, og til slutt kom de som ble opplært kun gjennom straffbaserte metoder.

En amerikansk studie fra 2009, som involverte 140 hunder som var på konsultasjoner på et dyrehospital for å få hjelp til forskjellige atferdsproblemer. Eierne av hundene oppga hvilke teknikker de hadde brukt for å hanskes med problemene, og om hunden reagerte aggressivt. Her viste resultatene en klar sammenheng mellom bruk av straffbaserte metoder og aggresjon: Av de som sa hardt «nei» til hunden (122 eiere), opplevde 15 prosent at hunden svarte med aggresjon. Av de som hadde brukt en spruteflaske (51 eiere) som virkemiddel, oppga 20 prosent at hunden ble aggressiv. Av de som hadde grepet hundens nakkeskinn (27 eiere), rapporterte 26 prosent om aggresjon. Av eierne som hadde brukt en såkalt alfaroll for å «sette på plass hunden» (36 eiere), opplevde 31 prosent at hunden reagerte aggressivt. Av de som hadde sparket/slått hunden (28 eiere), erfarte 43 prosent aggresjon som respons. Til sammenligning var det 0–6 prosent av de som benytte seg av belønningsbaserte metoder som opplevde at hunden svarte aggressivt på behandlingen.

Definisjonen på lært hjelpeløshet er : "innlært passivitet etter ukontrollerbart stress".

Dersom hunden har opplevd å bli satt i en meget stressende situasjon som den verken kan flykte fra eller komme seg ut av på noe vis, vil den senere kunne reagere med lært hjelpeløshet på stress-situasjoner. Den slutter å forsøke, eller å ta initiativ.

Innen hundetrening har dette dessverre vært utbredt, som noe nettopp noen ønsker å oppnå. Man ønsker en passiv hund, som ikke tar initiativ, bare er rolig og gir opp.

Vi kommer ikke unna Seligmanns kjente (og kjipe) eksperiment fra 1960-tallet. Studier som dette viste at passive atferd hos hundene i forsøket skyldtes at hundene på forhånd hadde fått et ”tilstrekkelig antall strømsjokk de ikke kunne gjøre noe for å unngå eller unnslippe” (Peterson et al., 1993, s. 20).

Strømsjokkenes lengde var uviktig. Det var heller det at hundene ikke hadde kontroll over sine omgivelser som førte til at de forholdt seg helt passive (Peterson et al., 1993).

Det er ikke noe problem å ta med seg kunnskapen fra disse laboratorieundersøkelsene ut i den virkelige verden og trekke paralleller til mennesker. ”De kognitive, motivasjonelle og emosjonelle konsekvensene av ukontrollerbarhet er ganske lik for dyr og mennesker” (Peterson et al., 1993, s. 294).

Det vil si at både dyr og mennesker er avhengige av å ha kontroll over sine omgivelser til en viss grad. Dersom det ikke finnes noen sammenheng mellom vår atferd og omgivelsene våre kan det gå utover helsen vår. Sammenhengen mellom ukontrollerbarhet og sykdom er klar (Peterson et al., 1993).

For å kunne si at en hund eller menneske er lært hjelpeløs må vi altså ikke bare se på hvor passive de er, men om passiviteten skyldes mangel på mulighet til å kontrollere sine omgivelser.

Et eksempel kan være en hund som er redd for hunder og derfor gjør utfall og bjeffer mot dem. Noen vil da tvinge hunden til å befinne seg i nærheten av mange andre hunder, så lenge at hunden stenger av og blir helt passiv. De ser det som en suksess at hunden er rolig, mens det som egentlig skjer på innsiden av hunden er noe veldig negativt. Hunden har lært at den ikke kan mestre situasjonen uansett hva den prøver, og klapper sammen mentalt.

Lært hjelpeløshet kan blant annet føre til økt aggresjon og angst, nedsatt hjerneaktivitet, færre sosiale interaksjoner, magesår, overdrevne fryktresponser, dårligere minne og innlæringsevne og dårligere kognitive funksjoner.

Den nevnte metoden kalles «flooding». Flooding er når man overøser et individ med noe det er redd for, for at individet skal kunne tilpasse seg. Det kan ha effekt, MEN når det brukes på mennesker har de alltid et valg. De kan samtykke eller nekte og avslutte. Det valget har ikke hundene. Der dreier det seg kun om tvang.

Dette er det motsatte av desensitisering og motbetinging. Man jobber da hele tiden på et nivå der hunden ikke viser tegn til usikkerhet eller ubehag og går fram i hundens eget tempo. Man respekterer hundens følelser.

Det er disse to metodene (motbetinging og desensitisering) de fleste belønningsbaserte hundetrenere benytter når de jobber med denne typen problematferd.